de kidsa, yeah right!

Språket vårt er i utvikling. Det har det for så vidt alltid vært. Men i går var jeg vitne til noe som gjorde meg oppmerksom på at jeg antageligvis har sovet litt i utviklingstimen. Kanskje til og med i flere timer.

Mens jeg ventet på bussen, gikk jeg inn på Burger King for å ta en kaffe og varme meg. Jeg satte med ned og trykket på måfå rundt på mobilen. Med ett ble jeg oppmerksom på seks personer som satt på nabobordet mitt. De så veldig nordiske ut, men snakket et språk jeg ikke fikk helt taket på. Litt som når du har hatt skoletysk i to år, hører en nederlender og tror du forstår hva hun snakker om. Det gjør du ikke.

Jeg flyttet meg nærmere og tror jeg luttet øre, uten at jeg er helt sikker på hva det betyr. Ungdommene hadde pupper, skjeggvekst og var ferdig med det verste av kviser. Jeg anslo i starten av tyveårene. Småvoksne. Tre av hvert kjønn. Det så ut som en fin gjeng som hadde det hyggelig sammen.

«Oh my God! I can’t believe it», sa den ene jenta. Definitivt engelsk, tenkte jeg og flyttet konsentrasjonen tilbake til mobilen. Helt til hun fortsatte:

«Dere må bare se den nye Star Wars filmen. Priceless!» Jeg la bort mobilen og luttet mer med ørene. Etter en liten stund kunne jeg temmelig sikkert fastslå at alle var norske. De forstod norsk alle sammen. Det var bare det at de ikke snakket det helt. Ikke helt som jeg kjenner det i alle fall.

En av guttene holdt en lang monolog til ivrige tilhørere. Jeg prøvde det jeg var mann for, men det han sa ga ikke mening. Jeg antok det handlet om dataspill eller rollespill. Områder hvor jeg ikke akkurat er klar for doktordisputas. Engelsk ord og uttrykk erstattet vekselsvis både norske verb, substantiv og adjektiv i nesten hver setning. Men jeg klarte ikke å finne noe mønster. I den ene setningen het det: «Det var helt psycho, too much information», i den neste var det: «Det var kult ass, jeg følte meg total unvinsible».

Med jevne mellomrom ble den som snakket møtt av tilrop som: «God!», «Seriously?», «Awesome!», «Oh no!» og «Kan du believe it?».

Etter monologen ble det stille og ettertenksomt rundt bordet, før en av jentene meddelte: «Du vet at evolution works in mysterious ways».  Jeg kunne ikke annet enn å være enig, selv om jeg med tempoet denne utviklingen foregikk i, ville brukt uttrykket «revolusjon».

«I want a bite», sa den ene og strakk seg over bordet og tok en strimle med frityrstekt potet.
«Help yourself», sa den andre.
«Dette er food porn», sa den første.
«Jeg vet», sa den andre. Som sikkert bare glemte seg og egentlig mente «I know» eller «word».

Foruten denne merkelige sammenblandingen av to språk var det gjennomgående en lyd som gikk igjen rundt bordet. Nemlig sj-lyden. De fleste i forsamlingen mente tydeligvis at både «sjøkken», «sjære deg», «sjeks» og «sjøtt» var riktig bruk av språket. Jeg er ikke sikker, men på et tidspunkt hørtes det ut som en av dem rettet seg selv, da han uforskyldt utalte «kiosk» med kj-lyden. Sikkert arvegods fra noen utdøende steinalderforeldre som inntil videre holder fanen høyt.

Noen vil kanskje kalle kj-lyden språkflisespikkeri når man står ovenfor ei snart voksen jente som i fullt alvor meddeler at hun «var i senga and bingewatched the whole season, helt uten break». Mens fem andre, omtrent like voksne, nikker i fullt alvor uten å trekke litt på smilebåndet en gang.

Det nærmet seg bussavgang. Jeg hadde vært vitne til en voldtekt og radbrekking av det norsk språk så voldsom at det sikkert kom blod ut av øregangene mine. Tankene gikk tilbake til en permsøknad jeg mottok da jeg jobbet i Forsvaret for en del år siden:

«Jg søker om fri i mårra fordi jeg trenger å ta det litt chill. Oxo er det bursdagen til søster. Thanx.»

Så vidt jeg kunne erindre ble det verken fri eller spesielt «chill» den påfølgende dagen.

Jeg sendte en varm tanke til både Sylfest Lomheim, Arne Torp og Finn Erik Vinje da jeg tråkket ut til bussen: «Your work is not fullført guys!»

spraak

kroppshår til besvær

Etterhvert som man vokser til, velger kroppen selv å ta en del grep som ikke nødvendigvis følger det siste innen motebildet. Et av disse områdene er hårvekst. Bemerkelsesverdig ofte har jeg de siste årene måtte ty til forskjellige hjelpemidler for å holde sjenerende hårvekst noenlunde i sjakk. Pinsett, saks, barbermaskin og min etter hvert så gode venn nesehårfjerneren er stadig oftere i bruk, bare for å ikke se ut som en kappgjenger.

«Hår på brystet» har tradisjonelt sett blitt sett på som maskulint og attraktivt. Men med oppfinnelsen av den metroseksuelle mannen, virker det ikke som samfunnet går retning av mer aksept og forherligelse av verken hår på korsryggen, oppå tærne eller ut av ørene.

Nakken er et annet område hvor veksten tilsynelatende har skutt fart. Den må barberes tre-fire ganger så ofte som jeg velger å ta en tur innom frisøren. Hver gang fruen får det ærefulle oppdraget, spør hun med sarkastisk tone hvor langt ned hun skal fortsette. Det bringer oss over på et nytt spennende område for hårvekst, nemlig skuldrene. Lange, mørke, tykke hår som vokser ut av skuldrene, slik at jeg i bar overkropp ser ut som gardist med svarte epåletter på vakt foran slottet.

Korsrygg, rumpe, lår, legger, fingre, mage og tær. For hvert år som går har kroppen valgt seg stadig nye områder å gro hår på. Med unntak av på hodet selvsagt. Der velger kroppen stadig høyere hårfeste og tynnere vekst. Spesielt funksjonelt har jeg ikke klart å finne ut av dette håret er, med mindre du har bijobb i dyrehage som lama eller moskus.

Det er surt å stå i halv lyskestrekk med foten oppå vasken for å barbere innsiden av låret, bare for å tilfredsstille et ideal som ingen når opp til. Men på den andre side er det også surt å komme for sent på jobb fordi legghårene måtte flettes så jeg ikke skulle snuble i dem.

Fortsetter den uønskede hårveksten, blir valget jeg kommer til å stå ovenfor etter hvert et dilemma av historiske dimensjoner: Skal jeg gå rundt i trafikken som en langhåret varulv med et shampoforbruk som krever et middels statsbudsjett? Eller skal jeg daglig gå over kroppen med kantklipperen og barberhøvel, slik at jeg både ser ut og kjennes som en soltørket kråkebolle, og fungerer som en borrelås på alt jeg kommer over?

Jeg frykter at invitasjonen til fysisk nærkontakt av det andre kjønn vil utebli i begge tilfellene.

varulv

barn som våkner

Noen ganger våkner barn helt uforklarlig, sent på kvelden eller på natta. Spesielt sånne små barn. Det kunne de spart seg for. Hvis jeg da sitter foran tv`n og fråtser i en serie eller fotballkamp, er ikke tålmodigheten nødvendigvis av ypperste kvalitet. I stedet for å sette meg ned på huk ved siden av senga i mørket, synge et par «Bæ, bæ lille» og stryke litt over kinnet, ender jeg altfor ofte med å nappe ungen ut av senga, ta henne under armen og opp i stua. Der plassere henne i fanget under et teppe, mens tv-programmet fortsetter på tv`n. Det er omtrent like smart som å tisse i buksa på en kjølig januardag i Sibir – smart i et par minutter.

Helt i starten går det veldig bra. Litt blendet av det sterke lyset, fremdeles et sted midt mellom våken og sovende. Nesten litt trivelig å ha i fanget. Som da hun var baby. Far og datter i skjønn omfavnelse på sofaen med fotballkamp på skjermen. Så var det noe med Adam og et paradis som ikke varte så lenge.

Etter et par minutter har hun vent seg til lyset og med iherdig innsats revet seg selv ut av søvnen. Da faller den første kommentaren. Den handler gjerne om behovet for mat eller drikke.

Selv om hun er tilsynelatende blid på dette tidspunktet, er lunta kort og det bobler under overflaten. Dette kommer gjerne til uttrykk når hun melder behovet for mat. Jeg melder da relativt bestemt tilbake at det er natt og det er uaktuelt med mat. Den informasjonen blir selvsagt feil for en unge som ikke skjønner forskjell på natt og dag, ikke liker døgnrytme og generelt er glad i mat. Boblene slutter å være under overflaten. I fistel kommer de opp, boblene.

Med fare for å vekke resten av ungeflokken og ha et tre ganger så stort problem, gir jeg henne motvillig en kopp med rosiner og druer. Jeg gjør det demonstrativt og litt surt for å markere at dette er feil. Som om det er noen vits.

«Nå skal vi finne smokken og gå i senga», sier jeg i det den siste rosinen forsvinner inn i barnegapet. Toåringen ser på meg og ler. Hun ler av meg, ikke med meg slik man skal gjøre. Pappa tar helt feil. Hun er lengre fra søvn enn Norge fra EM i herrefotball. Kroppen er så proppet av druesukker at toåringen fyker rundt på gulvet som en rømt kanin med ADHD. Dukker, I-pader og baller flyr gjennom luften. Hun hopper i sofaen og faller i gulvet. Ikke en gang kakket i hodet er nok til å roe henne ned. Hun er opp og ned av møbler, ut og inn av skap. Stemmen skifter kontinuerlig mellom sang, rop, skrik og latter. Hvisking og innestemme er fremmedord. Sove og natt er ikke en gang ord.

Fotballkampen lever sitt eget liv mens jeg vekselsvis dukker unna for puslespillbiter og mimrer tilbake til tiden før jeg ble far. Når hun henger seg fast i plisségardinen får jeg endelig nok. Jeg trykker smokken inn i den lille munnen og tar henne under den samme armen som jeg bar henne opp i stua med for en halvtime siden. Jeg er kongen av ønsketenkning.

Jeg synger «Fola, fola blakken» av full hals for å overdøve hylingen hennes. Det er jevnt lenge, men hun tar meg på utholdenheten. Jeg setter på det imaginære lokket på grindsenga og forlater rommet. Lokket er dessverre ikke lydtett.

Oppe i stua må tv`n opp i volumstyrke 29 for å konkurrere med megafonen i underetasjen. Når det plutselig blir reklamepause tror jeg det ene trommehinnen min sprekker litt på midten. Det er ikke akkurat kvalitetstid. Så jeg bestemmer meg for å krype til korset og senga.

Når ingenting virker, er toåringen opp i senga mi siste utvei. Når det ikke virker, er det ikke noe vei ut. Denne kvelden var en slik kveld. Vann, fuktighetskrem, feil pute, feil dyne, feil seng, feil far, feil unge, ny bleie og en ekstra tannpuss. Alt ble prøvd. Inkludert hopping i senga. På tvers og langs. Jeg tror ikke du kan stoppe en toåring som vil hoppe i senga fra å hoppe i senga, uten å påkalle oppmerksomhet fra barnevernet. Men toåringer som lander oppå mage, kjønnsorgan og ansikt mens de hopper i senga er ikke akkurat nøkkelen til kvalitetssøvn. Men gudene skal vite at jeg prøvde å sove.

På et eller annet tidspunkt sloknet hun. Av humøret å dømme neste morgen, var nok det ganske seint. Mitt humør altså.

vaaken

Design og illustrasjon: audun ink