simultankapasitet

Rett etter «skal vi tenne noen stearinlys?» og «synes du denne er fin?», er nok utsagnet «det fortalte jeg nettopp!» fruen sin mest vanlige setning her hjemme. Utsagnet akkompagneres av luft som blåses ut gjennom nesen og et ansiktsuttrykk som ligner veldig på det jeg får hvis jeg får vite at jeg har glemt å ta med klær hjem fra barnehagen en fredag.

I motsetning til de første to utsagnene som kan besvares med henholdsvis «hmm..» og «kjempefin», er det ingen snarvei utav «det fortalte jeg nettopp!». Utrykket bli ofte fulgt opp av spørsmålet «hører du ikke etter når jeg snakker?», et spørsmål som utelukkende kan besvares med en løgn.

I en hverdag i stor grad styres av en del unger, må nødvendigvis kommunikasjon foregå mens man gjør andre ting. Gjerne mens man lager middag, fletter en dobbel kinaflette, installerer Pokemon Go eller limer et plastdiadem som var tilbehør i et blad som aldri ble lest. Jeg skal ikke snakke på vegne av flere enn meg selv, men mens jeg driver med disse hverdagssyslene er hjernen i et modus hvor den kun klarer å ta inn viktig informasjon som forespørsel om seksuelt samkvem, skryt eller brannalarmen. All annen informasjon blir oppfattet som lyd, uten at det er lyd som betyr noe.

Med et slikt bakteppe blir det selvsagt bortimot umulig å gjenskape opptakten til et slikt utsagn, men jeg ser for meg at den må gå noenlunde noe sånn, mens jeg vasker opp og hun tar ut av oppvaskmaskina:

–    .…og etterpå hadde de spist mat og treeren hadde spist to knekkebrød med hvitost. De hadde vært ute hele formiddagen og alt var vått. Hun hadde hengt i klatrestativet hele formiddagen. De kaller henne klatremus nå. Så hadde de bygd Lego etter maten, fram til jeg kom og hentet. Det var Thomas som var der da jeg hentet. Han hadde klipt seg, men han hadde som vanlig caps, så det var vanskelig å si hvordan det ble. Han sa at vi måtte huske termos siden det var tur i morgen. I gangen møtte jeg mora til Evelin, de hadde begynt med påbyggingen av huset, vi må stikke innom å se en dag.
–    Hmm…
–    Treeren hadde tegnet flere tegninger som vi tok med hjem. De var veldig fine. Jeg tenker at jeg skal henge opp et par av dem på kjøkkenet. Hvor synes du vi skal henge dem?
–    Hmm…Kjempefin.
–    Jeg glemte forresten å si at de var ferdig med den melkekartongborgen, så vi trenger ikke å ta med flere melkekartonger til barnehagen. De hadde malt de siste kartongene i dag tidlig før de gikk ut.
–    Hmm..

Stillhet, som jeg etterhvert skjønner at det er jeg som må bryte:

–    Hva hadde de gjort i barnehagen i dag da?
–    Kødder du?!
–    Det er greit at de hadde drukket melk, men hadde de vært ute for eksempel? Det synes jeg er viktig.

Så skjer det, setningen som har samme virkning som brannalarmen:

–    Det fortalte jeg nettopp!
–    Hmm…
–    Hører du ikke etter når jeg snakker?

Jeg har enda ikke funnet et svar som berger meg ut av den situasjonen. Men hun skal vite at det er ikke viljen det skorter på, her må det må være noe biologisk som ligger til grunn. 

oppvask

alternative fakta

Da jeg var barn var det tre løgner jeg jevnlig ble servert av mine foreldre:

–    Hvis du ser mye på tv, vil du få firkantede øyne.
–    Ikke spis snø, da kan du få mark.
–    Hvis du svelger tyggisen, blir den i magen i sju år.

De to første løgnene faller nå mer eller mindre på sin egen urimelighet. Vi voksne tilbringer så store deler av døgnet med hodet ned i en skjerm at selv mindre begavede barn skjønner at det ikke resulterer i firkantede øyne. Og marken, vel den forsvant sammen med snøen og mistet på mange måter sin relevans på grunn av klimaendringene.

Dette betyr ikke at jeg lyver mindre til mine barn enn mine foreldre. Neida, så langt i fra. Jeg lyver fra morgen til kveld, året i gjennom.

–    Nå, må du forte deg, pappa har et viktig møte på jobb.Pappa har ikke noe viktig møte, han har heller ikke noe viktig jobb. Pappa skal bare komme seg på jobb for å drikke kaffe og lese nettaviser.

–    Det var en veldig fin tegning du har tegnet, den må ta med hjem å henge opp.To løgner i én der. Ensfargede tusjkruseduller er ikke spesielt fine, i alle fall ikke når du har sånne mengder av dem at du føler deg moralsk forpliktet til å jevnlig donere penger til regnskogfondet. Og å henge opp tegningene, det har ungen heldigvis glemt før vi er hjemme.

–    Nå gleder jeg meg til å høre om dagen din i barnehagen. Det gjør jeg faktisk ikke. Du kommer til å svare «husker ikke», «vet ikke» eller «bæsj» på alle spørsmålene jeg stiller.

–    Nei, Ellinor kan ikke ligge over. Det passer litt dårlig akkurat i dag. Det passer ræva alle dager faktisk. Ekstra sengetøy, sen legging, tidlig opp og mye ekstra styr. Dessuten er det din tur til å ligge over til Ellinor. Det er ekstremt viktig at slik belastning utjevnes mellom familiene.

–   Pappa ser på deg. Pappa ser ikke på deg, han sitter med hodet ned i telefonen.

–    Det får vi se på. Vi kan snakke om det når vi kommer hjem. «Vi» kommer aldri til å se på noe som helst. Svaret betyr egentlig «nei», men vi utsetter det til naboene eller bussjåføren ikke lenger er vitner.

–    Nå må du vaske håret så du ikke får lus. Ingen sammenheng. Du kommer til å få lus uansett.

–    Nå skal vi pusse tennene så ikke Karius og Baktus kommer. Det gjør de ikke. De finnes ikke. Og hadde de fantes, spiller det ingen trille om de kommer, fordi du har kjeften full av melketenner som tannfeen snart henter likevel. Som raskt bringer oss over på neste punkt:

–    Tannfeen. Løgn.
–    Julenissen. Løgn
–    Påskeharen. Løgn han også.

–    Nå må du legge deg til å sove, så du blir frisk og uthvilt til i morgen. Det blir du nok ikke uansett. Du våkner vel rundt tre som vanlig, kommer kravlende opp i senga vår og spinner rundt som Jan Fredrik Karlsen på speed fram til du slokner rundt halv fem. Når vekkeklokka ringer så alt for tidlig, så er du ikke verken spesielt frisk eller uthvilt.

–    Nå skal mamma og pappa snart legge seg til å sove også. Nei, de skal nok ikke det, selv om det er det de burde ha gjort. Først skal de vaske matboksen din, henge opp en 40-gradersvask kulørvask, fylle ut en kontaktsamtaleskjema, skrape taco av stolbeina, spise potetgull og se minst én for mye episode på Netflix før de sovner på sofaen.

Jeg har snart et like fordreid forhold til sannheten som presidenten i USA. Tror nesten jeg må gå i meg selv.

Men at tyggisen blir sju år i kroppen hvis du svelger den, det er en så bra løgn at den skal jeg fortsette å fortelle.

trost

 

lus

«Det klør i hodet»

Jeg hadde akkurat inntatt sofaen horisontalt og lå og fiklet med fjernkontrollen i godt håp om en rolig kveld, da en av ungene, jeg tror det var hun eldste, kom med utsagnet som ødela det meste den gode stemningen. Hjertet sank innover i brystet, pulsen økte og kvelden passerte i revy. Ikke sånn revy som jeg hadde planlagt.

Fruen brukte under et halvt minutt før hun fant den første jævelen. 2-3 mm lang med hud og hår. Han rørte seg fortsatt. Jeg begynte å klø med en gang.

Fruen gikk rett i modus. Sånn modus som sikkert trengs av og til, men ikke nødvendigvis framhever den siden hos henne som jeg forelsket meg i. Ungen ble henvist til karantene på badet, sengetøy ble kastet i vaskemaskinen og kosedyr ble stengt inne i fryseren. Selv ble jeg sendt på døgnåpent apotek for å hamstre lusemiddel. Alle mine gode forslag om barbermaskin, diesel og utsettelse av behandling til neste dag ble blankt avvist.

Apotekeren snakket like høyt som alle apotekere gjør. For liksom å understreke at det ikke er flaut enten du er der for å kjøpe lusemiddel, Tena for menn eller kur mot alskens kjønnssykdom. Jeg ble presentert for ei grønn flaske som hadde literpris på høyde med eksklusiv cognac. Det klødde sånn at verken apotekeren eller jeg trodde på meg da jeg sa jeg skulle kjøpe til et barn. Jeg spurte om bensin eller diesel kunne gjort samme nytte, for selv med dagens bensinpriser ville det vært et kupp. Men hun nedverdiget seg ikke til å gi et svar, men påpekte at vi var pliktige til å varsle skolen og at vi måtte kjøpe to flasker hvis ungen hadde lenger enn 30 cm langt hår. Det hadde selvsagt ungen. Jeg takket høflig og sa «på gjensyn». Det er ikke så ofte jeg sier «på gjensyn», men her fryktet jeg at det var på sin plass.

Hjemme igjen ble jeg møtt av stabler med frossenpizza, syltetøy og sånne blå reisefryseelementer som aldri før har vært ute av fryseren. Alt hadde måtte vike plass for kosedyr, dyner, puter, klær og sikkert et par unger som skulle tilbringe natta oppi den kalde boksen. Selv ble jeg sendt rett inn i karanteneområdet. Fruen hadde heldigvis gjort grovarbeidet med å plukke ut en fem-seks stykker som nå krøp rundt i vasken. Kløen intensiverte bare av å se på dem. Sadisten i meg våknet da jeg skylte dem ned i vasken. Først senere tenkte jeg på at så mye hår som det befinner seg nede i vannlåsen, trodde sikkert lusa at de hadde kommet til lusehimmelen.

Jeg sauset inn håret til jentungen til gjenværende lus hang i tuppene og gispet etter luft. Jeg var imidlertid ikke forberedt på innsatsen som måtte til for å vaske edeldråpene ut av håret igjen. Jeg tok i bruk alt av flasker jeg fant inne i dusjen, men måtte ty til zalo før jeg ble fornøyd med resultatet. Så var det dags for lusekammen. Hvorfor lusekammen skal ha kun åtte tagger og være den minste kammen i hele kammefamilien er uvisst. Det som er mer visst, er at å lusekamme seg gjennom en halvmeter jentehår ikke er gjort i en håndvending. Lus og egg spratt veggimellom. Det føltes i alle fall sånn. Jeg klødde på et nytt nivå, jeg kjente at lusene krøp rundt og hadde seg oppå hodet mitt. Flerfoldige lusefødsler fant trolig sted samtidig.

Fruen gikk gjennom håret mitt med lupe, men fant ingenting. Jeg trodde ikke på henne. Ikke for å skryte, men selv har jeg såpass mye hår på brystet at jeg var oppriktig redd for at de små skadedyrene kunne ha bosatt seg der også. Men hvis ingen hoppet opp i dobbelthaka eller skjegget mens jeg stod og inspirerte brystteppet mitt, virket det som jeg hadde gått klar.

Jeg tok lusekur for sikkerhets skyld. Lusekammen kjørte seg på et tidspunkt fast i den ene brystvorta, en slags piercing, men det var det verd.

En ting er sikkert: Hvis du har lest hele dette innlegget om kravlende kryp som bosetter seg i hodebunnen din, suger blod, legger egg og fester hele natta, uten at du har klødd deg i hodet – da har du i alle fall ikke lus.

lus

 

Design og illustrasjon: audun ink