lus

«Det klør i hodet»

Jeg hadde akkurat inntatt sofaen horisontalt og lå og fiklet med fjernkontrollen i godt håp om en rolig kveld, da en av ungene, jeg tror det var hun eldste, kom med utsagnet som ødela det meste den gode stemningen. Hjertet sank innover i brystet, pulsen økte og kvelden passerte i revy. Ikke sånn revy som jeg hadde planlagt.

Fruen brukte under et halvt minutt før hun fant den første jævelen. 2-3 mm lang med hud og hår. Han rørte seg fortsatt. Jeg begynte å klø med en gang.

Fruen gikk rett i modus. Sånn modus som sikkert trengs av og til, men ikke nødvendigvis framhever den siden hos henne som jeg forelsket meg i. Ungen ble henvist til karantene på badet, sengetøy ble kastet i vaskemaskinen og kosedyr ble stengt inne i fryseren. Selv ble jeg sendt på døgnåpent apotek for å hamstre lusemiddel. Alle mine gode forslag om barbermaskin, diesel og utsettelse av behandling til neste dag ble blankt avvist.

Apotekeren snakket like høyt som alle apotekere gjør. For liksom å understreke at det ikke er flaut enten du er der for å kjøpe lusemiddel, Tena for menn eller kur mot alskens kjønnssykdom. Jeg ble presentert for ei grønn flaske som hadde literpris på høyde med eksklusiv cognac. Det klødde sånn at verken apotekeren eller jeg trodde på meg da jeg sa jeg skulle kjøpe til et barn. Jeg spurte om bensin eller diesel kunne gjort samme nytte, for selv med dagens bensinpriser ville det vært et kupp. Men hun nedverdiget seg ikke til å gi et svar, men påpekte at vi var pliktige til å varsle skolen og at vi måtte kjøpe to flasker hvis ungen hadde lenger enn 30 cm langt hår. Det hadde selvsagt ungen. Jeg takket høflig og sa «på gjensyn». Det er ikke så ofte jeg sier «på gjensyn», men her fryktet jeg at det var på sin plass.

Hjemme igjen ble jeg møtt av stabler med frossenpizza, syltetøy og sånne blå reisefryseelementer som aldri før har vært ute av fryseren. Alt hadde måtte vike plass for kosedyr, dyner, puter, klær og sikkert et par unger som skulle tilbringe natta oppi den kalde boksen. Selv ble jeg sendt rett inn i karanteneområdet. Fruen hadde heldigvis gjort grovarbeidet med å plukke ut en fem-seks stykker som nå krøp rundt i vasken. Kløen intensiverte bare av å se på dem. Sadisten i meg våknet da jeg skylte dem ned i vasken. Først senere tenkte jeg på at så mye hår som det befinner seg nede i vannlåsen, trodde sikkert lusa at de hadde kommet til lusehimmelen.

Jeg sauset inn håret til jentungen til gjenværende lus hang i tuppene og gispet etter luft. Jeg var imidlertid ikke forberedt på innsatsen som måtte til for å vaske edeldråpene ut av håret igjen. Jeg tok i bruk alt av flasker jeg fant inne i dusjen, men måtte ty til zalo før jeg ble fornøyd med resultatet. Så var det dags for lusekammen. Hvorfor lusekammen skal ha kun åtte tagger og være den minste kammen i hele kammefamilien er uvisst. Det som er mer visst, er at å lusekamme seg gjennom en halvmeter jentehår ikke er gjort i en håndvending. Lus og egg spratt veggimellom. Det føltes i alle fall sånn. Jeg klødde på et nytt nivå, jeg kjente at lusene krøp rundt og hadde seg oppå hodet mitt. Flerfoldige lusefødsler fant trolig sted samtidig.

Fruen gikk gjennom håret mitt med lupe, men fant ingenting. Jeg trodde ikke på henne. Ikke for å skryte, men selv har jeg såpass mye hår på brystet at jeg var oppriktig redd for at de små skadedyrene kunne ha bosatt seg der også. Men hvis ingen hoppet opp i dobbelthaka eller skjegget mens jeg stod og inspirerte brystteppet mitt, virket det som jeg hadde gått klar.

Jeg tok lusekur for sikkerhets skyld. Lusekammen kjørte seg på et tidspunkt fast i den ene brystvorta, en slags piercing, men det var det verd.

En ting er sikkert: Hvis du har lest hele dette innlegget om kravlende kryp som bosetter seg i hodebunnen din, suger blod, legger egg og fester hele natta, uten at du har klødd deg i hodet – da har du i alle fall ikke lus.

lus

 

slush i lekeland

Etter å ha kjempet i lengre tid mot et besøk i lekeland, hadde vi denne søndagen gått tom for argumenter og måtte ta en tur til det 21 århundrets forståelse av skog og lek i det fri.

Utfra problemet med å finne parkering så det ut som om omtrent halvparten av byens befolkning hadde lidd samme skjebne som oss denne søndagen. Men da vi kom innenfor endret jeg anslaget til to tredjedeler av byens befolkning. Sild i tønne vet ikke hva de snakker om. Vi måtte stå i kø gå for å komme inn i galskapen, kø for å rutsje, kø for å klatre, kø for å gå på do, kø for å kjøpe kaffe og som historien skal vise, kø for å komme ut.

Treåringen som har retningssans som et bortkomment sausnebb, måtte ha oppasser fra første skritt innenfor. Fruen ble enig om at jeg skulle ta første økt, mens hun på mirakuløst vis fant seg en sofa hvor hun skulle «være base», som hun uttrykte det.

Treåringen og jeg var ikke kommet lenger enn opp i første klatrestativ og gjennom et gult rør før hun var borte for meg. Det er bare i én situasjon du føler deg dummere enn når du vaser rundt etter en treåringen oppe i et polstret klatrestativ, nemlig når du vaser rundt oppe i det samme klatrestativet uten en treåring. Pedofilialarmen ulte i hodet mitt: Mann alene i lekestativ. Kaldsvetten tok meg og jeg følte blikkene på kroppen fra andre voksne som febrilsk prøvde å henge på sine barn. Blikkene gjorde meg utilpass nok til at jeg kikket i bakken, noe som gjorde at jeg både så mer skyldig ut og hadde enda mindre mulighet til å finne treåringen. Veldig ond sirkel.

Gjennom noen trange rør og over et fiskegarn fant jeg endelig ei sklie som førte ned til bakkenivå. Et brukket haleben senere stod jeg plutselig på uvirkelig vis rett ved sofaen som representerte basen vår. Der stod også treåringen. Hun uten retningssans. I stedet for å snakke med mora si, stod hun tjue centimeter fra ansiktet til en gutt som spiste slush. Hun så rett på han, sånn som bare barn uten utviklet skamvett og intimgrenser kan stå. «Jeg vil også ha sånn», ropte hun uten å slippe blikket fra gutten.

Det var bare å samle troppene og begi seg i retning cafeen. Nei, det hørtes hyggelig ut. «Spiseområde» tenker jeg vi kaller det. Køa gikk gjennom gangen, opp ei trapp og inn på toalettet. Der blandet køene seg, så det var umulig å vite om man stod i kø for å fylle på eller tømme ut. Det spilte for så vidt liten rolle, så lenge tida gikk.

Etter altfor lenge i kø, ble jeg sendt for å finne et bord. Fruen og de to ungene skulle stå for innkjøpene. Jeg trålet området på tvers og langs. Stille forbannet jeg alle som på egoistisk vis hadde fylt opp bordene med matpakker, sekker og klær og forlatt spiseområdet for å leke. Sånn solseng-i-syden-mentalitet. Jeg vasset i slush, pommes frites, unger og bleier.

Innerst i et hjørne fant jeg tilslutt et bord som stod tomt. Sånn som det så ut var det rart politiet ikke hadde satt opp sperrebånd. Det viste seg imidlertid at det ikke var blod, men jordbærslush som dekket det meste av bordet og de tre stolene. Jeg tørket opp det verste med en blå Batman-genser jeg fant under en stol og satte meg. Følelsen av jordbær-slush som trekker gjennom buksa mens man sitter i lekeland en søndag formiddag kan ikke beskrives med ord, så jeg skal ikke prøve en gang.

Jeg kikket rundt meg. Lydnivået var som barnebursdag på 17. mai. Foreldre satt med et tomt uttrykk og så på sine egne barn som fektet med armene, veltet slush og ropte i munnen på hverandre. Jeg klarte ikke å tenke annet enn at folk virkelig må hate skog og mark siden de velger dette i stedet. Mitt eget oppmøte hadde dessverre satt meg i en posisjon hvor jeg ikke kunne dømme dem, selv om jeg hadde veldig lyst.

Fruen kom med en kopp kaffe, klappet meg på skuldra og spurte om jeg hadde mensen. Jeg vet ikke om hun refererte til humøret mitt eller flekkene jeg hadde nedover buksa. Treåringen spurte hva mensen var og jeg merket at stemningen tok seg opp litt. Treåringen delte velvillig av slushen sin. Etter en liten slurk forstod jeg hvorfor. Det smakte så kjemisk og kunstig at den trolig var laget av restene fra et mislykket naturfageksperiment på en skole i nærheten. I all rettferdighets navn, og av frykt for å bli oppfattet som utelukkende negativ, vil jeg påpeke at kaffen var mulig å drikke. Terningkast tre.

Vi ble der i et par lange timer til. De sterkeste minnene jeg tar med meg fra dagen er følelsen når jeg satt fast på tvers i et knalloransje rutsjebanerør og følelsen mens jeg rengjorde elefantdoen for at toeren i hele tatt skulle vurdere å ta turen inn dit. Ingen av opplevelsene er verd en ytterligere utdypelse.

Da vi endelig skulle forlate kaoset, fant jeg ikke skoene mine. Det var så mye folk at jeg krøp rundt på gulvet for å lete etter dem. Etter intens kryping, oppdaget jeg plutselig at skoene gikk rundt i garderoben med en liten gutt oppi. Gutt 4 år med størrelse 45 i sko. Humøret mitt steg betraktelig. Det var også en slags skjebnens ironi over det hele da jeg oppdaget at gutten var ikledd en blå Batman-genser innsmurt med jordbær-slush.

Fruen mente at jeg var i overkant høylytt da jeg på vei ut proklamerte at neste søndag skulle ikke familien inn i jungelen, men ut i skogen.

lekeland

inflasjon i leggerutiner

Ikke så rent sjelden har fruen rett når det kommer til betraktninger om barn her hjemme. Og ikke så rent sjelden tar jeg feil. I starten mente jeg unger måtte lære seg å beherske kaos og uorden. Fravær av rutiner ville gjøre dem tilpasningsdyktige, kreative og dynamiske. Det gikk fort over. Fruen 1 – meg 0. Unger trenger rutiner. Ganske mange faktisk.

Det som imidlertid har slått meg er hvor fort det går inflasjon i nye rutiner. La oss se på treåringen som bor her i huset:

På grunn av at jeg på klønete vis hadde brukket foten, hadde fruen lagt treåringen i en lengre periode. Jeg registrerte at treåringen gikk på badet sammen med mora, pusset tennene, leste bok og la seg til å for å sove. Ingen omveier, ingen dikkedarer, ikke noe tull.

Etter at gipsen var borte kom vi inn i en periode hvor jeg begynte å legge ungen (trolig mente fruen at jeg også hadde behov for noen rutiner). I alle fall begynte dette med legging da å balle litt på seg.

Det begynte i det små. Først skulle hun pusse tennene litt selv. Helt ufarlig tenker du, det tenkte jeg også. Kvelden etterpå skulle hun også pusse tennene litt selv og en ny rutine var dermed etablert. I tillegg skulle hun ta på tannkrem selv. Fortsatt ufarlig tenker du. Ja vel. På dag tre skulle hun vaske ansiktet selv, neste dag skulle hun sove med lyset på. Og sånn gikk dagene. En liten endring i rutinene hver dag. Stadig i hennes favør.

Jeg hater skriking. Det gjør vondt og bringer sjelden noe godt med seg og til tider firer jeg på både ett og to prinsipper for å slippe avmaktsfølelsen og den skjærende lyden. Skriking er et svært effektfullt våpen mot trøtt mann. Dette vet treåringen så altfor godt. «Du er så tørst ja? Men da henter jeg litt vann, hvis du lover å ikke skrike.»

Dagene gikk og gradvis klarte den lille knotten å snikinnføre stadig nye ritualer som skulle gjennomføres før hun endelig kunne lukke øynene og ønske Jon Blund velkommen.

Her en kveld kom jeg ned i stua etter legging, knapt nok tidsnok til TV2-sporten. Energien var som sugd ut av kroppen. Legging var i ferd med å bli en samling av ritualer og innfløkte rutiner som minnet om en britisk kroningsseremoni. Jeg lukket øynene og så for meg hva leggerutinen hadde utviklet seg til:

Vi gikk på badet. Det vil si: Vi måtte først ned i kjelleren, slik at vi kunne løpe om kapp helt til loftet. Hun tok på tannkrem og pusset. Deretter tok hun på tannkrem og jeg pusset. Hun tisset og tørket. Så tørket jeg. Så vasket vi begge hendene. Med såpe. Som hun tok på selv. Hun tørket seg selv, så tørket jeg. Så gikk vi på rommet. Hun fant fram pysj. Hun prøvde selv å vrenge den, så vrengte jeg den. Så gikk vi tilbake til badet for å ta fluor fra koppen som hun åpent. Så sprang vi om kapp i senga. Jeg vant, så vi gikk tilbake for å springe på nytt. Da vant hun. Vi leste bok, hun bladde. Når vi var ferdig med boka, bladde hun gjennom den en gang til får å repetere og kommentere bildene. Så sang vi en sang. Og enda en sang. Og så en tredje sang. Så sang vi den første sangen en gang til. Så klødde jeg henne på ryggen før jeg skrudde av lyset og sa god natt. Så skrudde hun på lyset og at hun skulle bli klødd på magen også. Jeg klødde på magen mens lyset stod på. Hvem er det som liker å bli klødd på magen? Så var det nuss og klem både på ungen og bamsen. Og på den andre bamsen. Stadig med en overhengende trussel om full skriking hvis rutinene ikke ble fulgt. Deretter vinking og slengkyss i døra. Lyset fortsatt på. Så kom hun opp igjen for å tisse mer (Fortsatt rutine. Hun skal ha for imponerende blærekontroll i en alder av tre når hun klarer å tisse litt, for å spare litt til etter hun har lagt seg). Denne gangen tørket jeg (tipper hun ser på en ny potensiell rutine her). Nytt kappløp til senga. Denne gangen vant hun. Ny nuss og klem. Bamsen også. Begge sider. Og ekstra nuss og klem til dukka som ikke fikk i sted.  Ny vinking og nye slengkyss i døra. Lyset fortsatt på. Forhandling om hvor mye døra skulle være åpen. Enighet om 45 grader. Melding gitt om at det var natt og at lyset blir slått av hvis det blir flere lyder. Lyd. Inn å skru av lyset. Skriking. Lenge. Romstering og endelig stille.

Jeg gikk inn for å sjekke. Lyset var på, pysjen var av, ungen lå feil vei oppå dyna med vannflaska i den ene hånden og boka i den andre.

I morgen skal vi kutte noe rutiner.

Hvis hun ikke skriker da.

leggerutine

Design og illustrasjon: audun ink