ankelsokker

Det var lørdag morgen. Eller formiddag hadde det vel blitt. Vi skulle en tur til byen for å gjøre det småbarnsfamiler stort sett gjør: handle bursdagsgaver og nye klær. Jeg stod som vanlig påkledd i gangen og ventet på at de tre ungene mine, jenter alle tre, skulle bli ferdig med børsting, påkledning, skifting, vurdering, speiling og sminking. Fruen ventet jeg også på, men hun har en egen evne til å komme akkurat når styret har lagt seg og vi er klar til avreise.

En etter en kom de etter hvert etter ut i gangen. Sko og ytterbekledning er et domene jeg behersker bedre enn jumpsuiter, skjørt, kjoler og fargekombinasjoner. Jeg kommanderte vinterjakker og luer. Motvillige kledde de av seg tynne sommerjakker og hårbånd fra syden.

Så oppdaget jeg at de to eldste stod der i det som må være vinterens mest udugelige plagg, nest etter bikini, nemlig ankelsokker.

Tynne bomullsstrimler som knapt dekker tærne og undersiden av fotbladet, Hvis de ikke sklir fram og kun fungerer som tåvarmere. Niåringen sine sokker ser stort sett ut som en sliten bandasje som klamrer seg fast i tærne. På et tidspunkt fant jeg tre forskjellige ankelsokker liggende framme i tuppen av en av skoene hennes.

Når ble røde ankler så sexy at vi må vise dem fram på bytur i starten av november?

Jeg har et temmelig avslappet forhold til hvordan ungene mine kler seg. Jeg har levert i barnehagen med fargekombinasjoner som ville fått Christine Koht til å sperre opp øynene og jeg har levert unger på fotballtrening med skjørt fordi «shortsen kjentes trang». Likevel er jeg lite fleksibel når det kommer til temperatur. Å fryse fordi singlet er «in» eller ha på hotpants fordi «Emma har på det» slipper de sjelden unna med. Noen grenser får man ha.

Jeg stod der og ankelsokkeforedraget mitt nærmet seg klimaks og jeg skulle levere noen kraftige punchlines om urinveisinfeksjon, gikt og fravær av dømmekraft. Da kom fruen smilende ut fra badet. I ankelsokker.

Pakkekalendervanvidd

«Pappa, alle har pakkekalender». Niåringen ser på meg du-er-dinosaur-blikket som jeg stadig oftere møter. Jeg har akkurat foreslått sånn 10-kroners sjokoladekalender.

Jeg er ingen mønsterforelder når det kommer til grensetting. Ikke når det det kommer til andre områder heller sannsynligvis, kanskje med unntak av fluortabletter. Der er jeg disiplinert og god. Én tablett hver dag. Men det blir på omtrent alle måter en avsporing.

Senest i går lot jeg femåringen få frokostblanding utelukkende bestående av e-stoffer og sukker til kveldsmat.  Jeg har unger med snapchat-konto før fylte tretten, unger som har med ting i barnehagen når det ikke er ha-med-dag, jeg har droppet tannpuss og kjøpt Iphone til en åtteåring.  Dette skjer sannsynligvis fordi jeg er unnlatende og lat. Og litt fordi jeg ikke vil at ungene mine skal være utskudd.

Men ett sted må selv en unnlatende og lat far sette grensen.

Nå begynner julekalendervaviddet igjen. Og nordmenn handler kalendergaver for en milliard kroner. Og ifølge dem som er på Instagram koker det av bilder postet av influencere som siden sommerferien ikke har hatt annen jobb enn å lage julekalendere og dårlig stemning.

Og mange foreldre kjenner på kjøpepresset, tar opp forbrukslån og pakker gaver til lang på natt i frykt for at ungene deres skal bli mobbet, slått og hengt opp i flaggstenger hvis det ikke lages kalendere med 24 pakker fulle av krølltenger, fotballmål, spatimer og reisegavekort. De samme foreldrene er redd for utfrysing, mistroiske blikk og baksnakking hvis de ikke poster sine kalendere på alle tilgjengelige sosiale medier. Barna forteller selvsagt andre barn om de flotte kalenderne og slik eskalerer galskapen og snøballen ruller ut av kjente dimensjoner.

Siden jeg ikke er så aktiv på sosiale media, traff snøballen meg først i møtet med niåringen. Hun mente at en pakke hver morgen i desember var godt innenfor hva hun burde få. I mitt stille sinn hørte jeg handelsstanden gni de klamme hendene sine sammen og gapskratte den korte veien til nettbanken

Isolert sett er jo pakkekalender galskap på galehus. En pakke hver dag fram til gaveorgien som venter på juleaften. Det er på mange måter som å spise rett før middag eller runke før sex. Jeg skulle likt å høre argumentasjonen for at det er spesielt god barneoppdragelse å gi ungene sine en Play Station i kalendergave 8. desember og en Ipad 9. desember.

Det er da ikke familier som ikke har pakkekalendere til tusenvis av kroner det er noe galt med Det er familier som lærer barna at belønningen for å stå opp 13. desember er et nytt snowboard det er noe galt med. Det skal jeg prøve å lære barna mine.

«Bortskjemt» var det noe som het før. Svært ofte brukt som et skjellsord. Ganske ofte etterfulgt av «drittunge». Sammensetningen av ord var kanskje ikke tilfeldig. Jeg tror vi er med på å øke andelen av slike bortskjemte drittunger.  Jeg har ikke sjekket, men begrepet ble sannsynligvis strøket fra bokmålsordboka da oljeprisen danset seg forbi 100 dollar fatet for en del år tilbake og pakkekalendere ble like vanlig som brunost.

Klart de blir glade. Hvem hadde ikke blitt glad hvis man fikk det man ønsket seg 24 dager i strekk? Det betyr ikke at det at det er riktig av den grunn. Hviler det ikke et ansvar på oss foreldre å lære barna noen andre verdier enn å være glade?

Og niåringen? Hun endte opp med en kalender som ut fra størrelse og prise verken kan inneholde Playstation, snowboard eller ponni.

facebook

Facebookfeeden min er så full av uinteressant propaganda og ræl at jeg kjenner litt på kvalmen hver gang jeg trykker på den usentrerte hvite f`en på blå bakgrunn. Men avhengigheten min er selvsagt så innarbeidet og dyp at jeg kan ikke la være. Mens man i Facebook sin spede begynnelse fikk hvilepuls og en god følelse av å scrolle rolig nedover, representerer hele konseptet i dag kjøpepress, clickbait, makspuls og det gale vanvidd.

Det er Candy Crush-invitasjoner, avstemninger om jeg liker Jonas eller Sylvi best og det er mulighet til å vinne en fantastisk støvsuger som kjører rundt i stua på egen hånd bare jeg deler innlegget og skriver fire smilefjes i kommentarfeltet.

Jeg er ganske konservativ når det kommer til bruken av smilefjes, skal vurdere selvgående støvsuger når den klatrer i trapp, og har ikke spesielt sansen for verken Jonas eller Sylvi. Og er det virkelig noen som fortsatt spiller Candy Crush i 2018?

At tante Else liker Rimi og at Torvald vil vinne en fleecegenser i størrelse L er informasjon jeg ikke vil forholde meg til. Dessuten trodde jeg Rimi var nedlagt. I disse påsketider er det reklame fra alt fra «Baderomsbutikken på Vinstra» til «Sotra Betong og Video» bare fordi et tilfeldig individ på vennelista mi har skrevet «påske er gult» eller «Jesus på korset» under en eller annen post for å vinne et påskeegg fylt med marsipan og ei stygg t-skjorte.

Frivillig utsetter jeg meg for en ensidig massiv markedsføring som er tilpasset mine preferanser, resultatet er at jeg blir overbevist om at jeg både trenger ny bil og ferie til Island. Mens jeg bruker opp pengene mine på det Facebook anbefaler, danser Mark Zuckerberg hele veien til banken og betaler knapt nok skatt av pengene han tjener.

Siden det er opprettet facebookgrupper for alle tenkelige og utenkelige grupperinger jeg er en del av, er det pushvarsler og små røde tall nesten hele tiden. Jeg er medlem av idrettslag, supportergrupper, matbutikker og foreldregrupper for både fotball, friidrett, ski og korps. Og jeg er temmelig sikker på at jeg ikke har unger i korps. Det er påminnelse om dugnader og treninger og spørsmål om samkjøring, leggbeskyttere og oppmøtetidspunkt til alle døgnets tider. Folk har så lav terskel for å spørre idiotiske spørsmål som 50 andre foreldre må lese, bare fordi man selv ikke gidder å scrolle eller følge med, at man mistenker en del for å ikke forstå konseptet.

Jeg er medlem av jaktgrupper, medlem av veilag, nabolag, festlige lag, julebord og luciatog. Men det hele toppet seg likevel da min mor inviterte til en gruppe hun hadde kalt «venner». Smak litt på den. Ei egen vennegruppe på facebook. Det eneste vi som var invitert hadde til felles var at vi var hennes venner. Jeg måtte ta stein-papir-saks med min søster om hvem som skulle snakke med henne. Jeg tapte…

Det er push-varsler når det sendes live fra en konsert som er så marginal at ikke en gang Håkon Moslet har hørt om dem. Og kvaliteten er så dårlig, og han som filmer er så full at det kan se ut som konserten er rammet av jordskjelv. Det deles amerikanske videoer av amerikanske katter som blir skremt av amerikanske salamandere og videoer fra «Thailand got talent», uten at de har noe som ligner på talent. For et par uker var det så mye søppel i feeden min at jeg rakk ikke å scrolle meg ned til informasjonen om at min egen bror hadde bursdag før jeg sovnet og drømte om en katt som hadde lært å gi labb.

Hver dag på facebook er en prøvelse i fordomsfrihet mot mennesker som deler videoer av katter som blir skremt eller spiller piano.

Avanserte logaritmer skal visstnok tilpasse innholdet i feeden til hva du er opptatt av og vier oppmerksomhet til. Min logaritme virker ikke. Jeg har aldri vært opptatt av plakater med rosemalte visdomsord og Rimi. Heller har jeg aldri blunket to ganger ved en statusoppdatering som sier at jeg skal klippe ut en tekst, skrive et hjerte i kommentarfeltet og se hvor mange som virkelig er mine ekte venner. Likevel er det slike ting logaritmen sender meg. Opp og ned i mente.

De sies at vi stadig bruker mer tid på Facebook. Det er jo ikke spesielt rart når du må scrolle et par kilometer før du finner ut bestekompisen din har fått seg ny dame og er på bryllupsreise på den transsibirske jernbanen. I rettferdighetens navn skal det sies at i løpet av disse kilometerne har jeg fått se to barnevogner som nesten ble overkjørt av et tog og en reklame hver for henholdsvis flytoget og NSB.

Hvor har det blitt av autentiske og trivelige Facebook hvor man fikk informasjon om hva venner holdt på med. Barn, bryllup, ferier, skilsmisser, nyoppdagede kjønnssykdommer og lokale avisoppslag?

Trykk liker hvis du fikk vite om dette blogginnlegget gjennom Facebook og ser den herlige ironien og det det enorme glasshuset jeg sitter i.

Jeg spår Facebook sin død i løpet av to år. Ok, tre da.

nettroll

Design og illustrasjon: audun ink