slush i lekeland

Etter å ha kjempet i lengre tid mot et besøk i lekeland, hadde vi denne søndagen gått tom for argumenter og måtte ta en tur til det 21 århundrets forståelse av skog og lek i det fri.

Utfra problemet med å finne parkering så det ut som om omtrent halvparten av byens befolkning hadde lidd samme skjebne som oss denne søndagen. Men da vi kom innenfor endret jeg anslaget til to tredjedeler av byens befolkning. Sild i tønne vet ikke hva de snakker om. Vi måtte stå i kø gå for å komme inn i galskapen, kø for å rutsje, kø for å klatre, kø for å gå på do, kø for å kjøpe kaffe og som historien skal vise, kø for å komme ut.

Treåringen som har retningssans som et bortkomment sausnebb, måtte ha oppasser fra første skritt innenfor. Fruen ble enig om at jeg skulle ta første økt, mens hun på mirakuløst vis fant seg en sofa hvor hun skulle «være base», som hun uttrykte det.

Treåringen og jeg var ikke kommet lenger enn opp i første klatrestativ og gjennom et gult rør før hun var borte for meg. Det er bare i én situasjon du føler deg dummere enn når du vaser rundt etter en treåringen oppe i et polstret klatrestativ, nemlig når du vaser rundt oppe i det samme klatrestativet uten en treåring. Pedofilialarmen ulte i hodet mitt: Mann alene i lekestativ. Kaldsvetten tok meg og jeg følte blikkene på kroppen fra andre voksne som febrilsk prøvde å henge på sine barn. Blikkene gjorde meg utilpass nok til at jeg kikket i bakken, noe som gjorde at jeg både så mer skyldig ut og hadde enda mindre mulighet til å finne treåringen. Veldig ond sirkel.

Gjennom noen trange rør og over et fiskegarn fant jeg endelig ei sklie som førte ned til bakkenivå. Et brukket haleben senere stod jeg plutselig på uvirkelig vis rett ved sofaen som representerte basen vår. Der stod også treåringen. Hun uten retningssans. I stedet for å snakke med mora si, stod hun tjue centimeter fra ansiktet til en gutt som spiste slush. Hun så rett på han, sånn som bare barn uten utviklet skamvett og intimgrenser kan stå. «Jeg vil også ha sånn», ropte hun uten å slippe blikket fra gutten.

Det var bare å samle troppene og begi seg i retning cafeen. Nei, det hørtes hyggelig ut. «Spiseområde» tenker jeg vi kaller det. Køa gikk gjennom gangen, opp ei trapp og inn på toalettet. Der blandet køene seg, så det var umulig å vite om man stod i kø for å fylle på eller tømme ut. Det spilte for så vidt liten rolle, så lenge tida gikk.

Etter altfor lenge i kø, ble jeg sendt for å finne et bord. Fruen og de to ungene skulle stå for innkjøpene. Jeg trålet området på tvers og langs. Stille forbannet jeg alle som på egoistisk vis hadde fylt opp bordene med matpakker, sekker og klær og forlatt spiseområdet for å leke. Sånn solseng-i-syden-mentalitet. Jeg vasset i slush, pommes frites, unger og bleier.

Innerst i et hjørne fant jeg tilslutt et bord som stod tomt. Sånn som det så ut var det rart politiet ikke hadde satt opp sperrebånd. Det viste seg imidlertid at det ikke var blod, men jordbærslush som dekket det meste av bordet og de tre stolene. Jeg tørket opp det verste med en blå Batman-genser jeg fant under en stol og satte meg. Følelsen av jordbær-slush som trekker gjennom buksa mens man sitter i lekeland en søndag formiddag kan ikke beskrives med ord, så jeg skal ikke prøve en gang.

Jeg kikket rundt meg. Lydnivået var som barnebursdag på 17. mai. Foreldre satt med et tomt uttrykk og så på sine egne barn som fektet med armene, veltet slush og ropte i munnen på hverandre. Jeg klarte ikke å tenke annet enn at folk virkelig må hate skog og mark siden de velger dette i stedet. Mitt eget oppmøte hadde dessverre satt meg i en posisjon hvor jeg ikke kunne dømme dem, selv om jeg hadde veldig lyst.

Fruen kom med en kopp kaffe, klappet meg på skuldra og spurte om jeg hadde mensen. Jeg vet ikke om hun refererte til humøret mitt eller flekkene jeg hadde nedover buksa. Treåringen spurte hva mensen var og jeg merket at stemningen tok seg opp litt. Treåringen delte velvillig av slushen sin. Etter en liten slurk forstod jeg hvorfor. Det smakte så kjemisk og kunstig at den trolig var laget av restene fra et mislykket naturfageksperiment på en skole i nærheten. I all rettferdighets navn, og av frykt for å bli oppfattet som utelukkende negativ, vil jeg påpeke at kaffen var mulig å drikke. Terningkast tre.

Vi ble der i et par lange timer til. De sterkeste minnene jeg tar med meg fra dagen er følelsen når jeg satt fast på tvers i et knalloransje rutsjebanerør og følelsen mens jeg rengjorde elefantdoen for at toeren i hele tatt skulle vurdere å ta turen inn dit. Ingen av opplevelsene er verd en ytterligere utdypelse.

Da vi endelig skulle forlate kaoset, fant jeg ikke skoene mine. Det var så mye folk at jeg krøp rundt på gulvet for å lete etter dem. Etter intens kryping, oppdaget jeg plutselig at skoene gikk rundt i garderoben med en liten gutt oppi. Gutt 4 år med størrelse 45 i sko. Humøret mitt steg betraktelig. Det var også en slags skjebnens ironi over det hele da jeg oppdaget at gutten var ikledd en blå Batman-genser innsmurt med jordbær-slush.

Fruen mente at jeg var i overkant høylytt da jeg på vei ut proklamerte at neste søndag skulle ikke familien inn i jungelen, men ut i skogen.

lekeland

inflasjon i leggerutiner

Ikke så rent sjelden har fruen rett når det kommer til betraktninger om barn her hjemme. Og ikke så rent sjelden tar jeg feil. I starten mente jeg unger måtte lære seg å beherske kaos og uorden. Fravær av rutiner ville gjøre dem tilpasningsdyktige, kreative og dynamiske. Det gikk fort over. Fruen 1 – meg 0. Unger trenger rutiner. Ganske mange faktisk.

Det som imidlertid har slått meg er hvor fort det går inflasjon i nye rutiner. La oss se på treåringen som bor her i huset:

På grunn av at jeg på klønete vis hadde brukket foten, hadde fruen lagt treåringen i en lengre periode. Jeg registrerte at treåringen gikk på badet sammen med mora, pusset tennene, leste bok og la seg til å for å sove. Ingen omveier, ingen dikkedarer, ikke noe tull.

Etter at gipsen var borte kom vi inn i en periode hvor jeg begynte å legge ungen (trolig mente fruen at jeg også hadde behov for noen rutiner). I alle fall begynte dette med legging da å balle litt på seg.

Det begynte i det små. Først skulle hun pusse tennene litt selv. Helt ufarlig tenker du, det tenkte jeg også. Kvelden etterpå skulle hun også pusse tennene litt selv og en ny rutine var dermed etablert. I tillegg skulle hun ta på tannkrem selv. Fortsatt ufarlig tenker du. Ja vel. På dag tre skulle hun vaske ansiktet selv, neste dag skulle hun sove med lyset på. Og sånn gikk dagene. En liten endring i rutinene hver dag. Stadig i hennes favør.

Jeg hater skriking. Det gjør vondt og bringer sjelden noe godt med seg og til tider firer jeg på både ett og to prinsipper for å slippe avmaktsfølelsen og den skjærende lyden. Skriking er et svært effektfullt våpen mot trøtt mann. Dette vet treåringen så altfor godt. «Du er så tørst ja? Men da henter jeg litt vann, hvis du lover å ikke skrike.»

Dagene gikk og gradvis klarte den lille knotten å snikinnføre stadig nye ritualer som skulle gjennomføres før hun endelig kunne lukke øynene og ønske Jon Blund velkommen.

Her en kveld kom jeg ned i stua etter legging, knapt nok tidsnok til TV2-sporten. Energien var som sugd ut av kroppen. Legging var i ferd med å bli en samling av ritualer og innfløkte rutiner som minnet om en britisk kroningsseremoni. Jeg lukket øynene og så for meg hva leggerutinen hadde utviklet seg til:

Vi gikk på badet. Det vil si: Vi måtte først ned i kjelleren, slik at vi kunne løpe om kapp helt til loftet. Hun tok på tannkrem og pusset. Deretter tok hun på tannkrem og jeg pusset. Hun tisset og tørket. Så tørket jeg. Så vasket vi begge hendene. Med såpe. Som hun tok på selv. Hun tørket seg selv, så tørket jeg. Så gikk vi på rommet. Hun fant fram pysj. Hun prøvde selv å vrenge den, så vrengte jeg den. Så gikk vi tilbake til badet for å ta fluor fra koppen som hun åpent. Så sprang vi om kapp i senga. Jeg vant, så vi gikk tilbake for å springe på nytt. Da vant hun. Vi leste bok, hun bladde. Når vi var ferdig med boka, bladde hun gjennom den en gang til får å repetere og kommentere bildene. Så sang vi en sang. Og enda en sang. Og så en tredje sang. Så sang vi den første sangen en gang til. Så klødde jeg henne på ryggen før jeg skrudde av lyset og sa god natt. Så skrudde hun på lyset og at hun skulle bli klødd på magen også. Jeg klødde på magen mens lyset stod på. Hvem er det som liker å bli klødd på magen? Så var det nuss og klem både på ungen og bamsen. Og på den andre bamsen. Stadig med en overhengende trussel om full skriking hvis rutinene ikke ble fulgt. Deretter vinking og slengkyss i døra. Lyset fortsatt på. Så kom hun opp igjen for å tisse mer (Fortsatt rutine. Hun skal ha for imponerende blærekontroll i en alder av tre når hun klarer å tisse litt, for å spare litt til etter hun har lagt seg). Denne gangen tørket jeg (tipper hun ser på en ny potensiell rutine her). Nytt kappløp til senga. Denne gangen vant hun. Ny nuss og klem. Bamsen også. Begge sider. Og ekstra nuss og klem til dukka som ikke fikk i sted.  Ny vinking og nye slengkyss i døra. Lyset fortsatt på. Forhandling om hvor mye døra skulle være åpen. Enighet om 45 grader. Melding gitt om at det var natt og at lyset blir slått av hvis det blir flere lyder. Lyd. Inn å skru av lyset. Skriking. Lenge. Romstering og endelig stille.

Jeg gikk inn for å sjekke. Lyset var på, pysjen var av, ungen lå feil vei oppå dyna med vannflaska i den ene hånden og boka i den andre.

I morgen skal vi kutte noe rutiner.

Hvis hun ikke skriker da.

leggerutine

kveldsmat

Vedkommende som oppfant uttrykket «frokost er dagens viktigste måltid» har sannsynligvis aldri hatt barn. Trolig har personen ikke vært barn selv heller. Kveldsmat er nemlig dagens viktigste måltid. Kveldsmat er mye viktigere enn søvn, tannpuss og kvalitetstid for voksne. I alle fall her hjemme.

Om ungene ruller fra middagsbordet etter pannekakeeldorado, seende ut som store hamster på grunn av maten de ikke klarer å svelge, så kan du ta gift på at en halvtime etterpå er de klare for kveldsmat.

Det finnes ikke tall på hvor mange ganger vi har spist sen middag og prøvd å forklare at det er kveldsmaten vi spiser. Da kommer selvsagt spørsmålet hvor middagen ble av. Når man da prøver å forklare at måltidet fungerer både som middag og kveldsmat, da ser ungene ut som noe Edvard Munch har malt og hoderistingen er til å bli svimmel av.

Treåringen er verst. Hun har ikke en gang ramlet ned fra middagsstolen før hun skal ha brødskive, yoghurt eller korn til kveldsmat. Og da er hun så sulten at det står om livet. Og da er det ikke hjelp i å snakke om verken fedmeepedemier eller barna i Afrika. Å ta fra henne kveldsmaten blir som å frarøve Tommy Tigern eller Donald Trump twitterkontoen. Og uten å dra sammenligningen for langt, opplever jeg også mye av det samme reaksjonsmønsteret hos treåringen, som når Donald føler seg urettferdig behandlet: Sinne, personangrep og irrasjonell argumentasjon.

Klarer de å kombinere kveldsmaten med barne-tv er nok ungene så tett på Nirvana som det er mulig å komme uten å ha is og julegaver involvert. Brødskivene går ned på høykant mens Fantorangen vifter med snabelen sin. Hadde det ikke vært for barnevernet, hadde det vært interessant å se hvor mange brødskiver en liten pjokk faktisk kunne trykt nedpå i løpet av barne-tv.

Så nærmer det seg leggetid og premien for årets smarteste setning skal deles ut:

«Nå må du bli ferdig, så vi kan gå på badet».

Tenk litt på den. Selvskudd av dimensjoner. Da spises det skorper i et så lavt tempo at sportsrepriser til sammenligning bare blir barnemat (utilsiktet ordspill). Ernæringsfysiologer som bivåner en slik seanse blir vel småyre, gliser bredt og gnir seg i hendene fordi maten blir tygd langt over de tretti anbefalte gangene og gir en avføring som ikke irriterer tarmen. Selv er jeg på randen til blodpropp av å se saktespising av et måltid som ikke en gang skulle vært spist.

thumbnail_brodskiver

Design og illustrasjon: audun ink