facebook

Facebookfeeden min er så full av uinteressant propaganda og ræl at jeg kjenner litt på kvalmen hver gang jeg trykker på den usentrerte hvite f`en på blå bakgrunn. Men avhengigheten min er selvsagt så innarbeidet og dyp at jeg kan ikke la være. Mens man i Facebook sin spede begynnelse fikk hvilepuls og en god følelse av å scrolle rolig nedover, representerer hele konseptet i dag kjøpepress, clickbait, makspuls og det gale vanvidd.

Det er Candy Crush-invitasjoner, avstemninger om jeg liker Jonas eller Sylvi best og det er mulighet til å vinne en fantastisk støvsuger som kjører rundt i stua på egen hånd bare jeg deler innlegget og skriver fire smilefjes i kommentarfeltet.

Jeg er ganske konservativ når det kommer til bruken av smilefjes, skal vurdere selvgående støvsuger når den klatrer i trapp, og har ikke spesielt sansen for verken Jonas eller Sylvi. Og er det virkelig noen som fortsatt spiller Candy Crush i 2018?

At tante Else liker Rimi og at Torvald vil vinne en fleecegenser i størrelse L er informasjon jeg ikke vil forholde meg til. Dessuten trodde jeg Rimi var nedlagt. I disse påsketider er det reklame fra alt fra «Baderomsbutikken på Vinstra» til «Sotra Betong og Video» bare fordi et tilfeldig individ på vennelista mi har skrevet «påske er gult» eller «Jesus på korset» under en eller annen post for å vinne et påskeegg fylt med marsipan og ei stygg t-skjorte.

Frivillig utsetter jeg meg for en ensidig massiv markedsføring som er tilpasset mine preferanser, resultatet er at jeg blir overbevist om at jeg både trenger ny bil og ferie til Island. Mens jeg bruker opp pengene mine på det Facebook anbefaler, danser Mark Zuckerberg hele veien til banken og betaler knapt nok skatt av pengene han tjener.

Siden det er opprettet facebookgrupper for alle tenkelige og utenkelige grupperinger jeg er en del av, er det pushvarsler og små røde tall nesten hele tiden. Jeg er medlem av idrettslag, supportergrupper, matbutikker og foreldregrupper for både fotball, friidrett, ski og korps. Og jeg er temmelig sikker på at jeg ikke har unger i korps. Det er påminnelse om dugnader og treninger og spørsmål om samkjøring, leggbeskyttere og oppmøtetidspunkt til alle døgnets tider. Folk har så lav terskel for å spørre idiotiske spørsmål som 50 andre foreldre må lese, bare fordi man selv ikke gidder å scrolle eller følge med, at man mistenker en del for å ikke forstå konseptet.

Jeg er medlem av jaktgrupper, medlem av veilag, nabolag, festlige lag, julebord og luciatog. Men det hele toppet seg likevel da min mor inviterte til en gruppe hun hadde kalt «venner». Smak litt på den. Ei egen vennegruppe på facebook. Det eneste vi som var invitert hadde til felles var at vi var hennes venner. Jeg måtte ta stein-papir-saks med min søster om hvem som skulle snakke med henne. Jeg tapte…

Det er push-varsler når det sendes live fra en konsert som er så marginal at ikke en gang Håkon Moslet har hørt om dem. Og kvaliteten er så dårlig, og han som filmer er så full at det kan se ut som konserten er rammet av jordskjelv. Det deles amerikanske videoer av amerikanske katter som blir skremt av amerikanske salamandere og videoer fra «Thailand got talent», uten at de har noe som ligner på talent. For et par uker var det så mye søppel i feeden min at jeg rakk ikke å scrolle meg ned til informasjonen om at min egen bror hadde bursdag før jeg sovnet og drømte om en katt som hadde lært å gi labb.

Hver dag på facebook er en prøvelse i fordomsfrihet mot mennesker som deler videoer av katter som blir skremt eller spiller piano.

Avanserte logaritmer skal visstnok tilpasse innholdet i feeden til hva du er opptatt av og vier oppmerksomhet til. Min logaritme virker ikke. Jeg har aldri vært opptatt av plakater med rosemalte visdomsord og Rimi. Heller har jeg aldri blunket to ganger ved en statusoppdatering som sier at jeg skal klippe ut en tekst, skrive et hjerte i kommentarfeltet og se hvor mange som virkelig er mine ekte venner. Likevel er det slike ting logaritmen sender meg. Opp og ned i mente.

De sies at vi stadig bruker mer tid på Facebook. Det er jo ikke spesielt rart når du må scrolle et par kilometer før du finner ut bestekompisen din har fått seg ny dame og er på bryllupsreise på den transsibirske jernbanen. I rettferdighetens navn skal det sies at i løpet av disse kilometerne har jeg fått se to barnevogner som nesten ble overkjørt av et tog og en reklame hver for henholdsvis flytoget og NSB.

Hvor har det blitt av autentiske og trivelige Facebook hvor man fikk informasjon om hva venner holdt på med. Barn, bryllup, ferier, skilsmisser, nyoppdagede kjønnssykdommer og lokale avisoppslag?

Trykk liker hvis du fikk vite om dette blogginnlegget gjennom Facebook og ser den herlige ironien og det det enorme glasshuset jeg sitter i.

Jeg spår Facebook sin død i løpet av to år. Ok, tre da.

nettroll

en tur i guttegarderoben

Det finnes øyeblikk hvor livet er mer komfortabelt enn når man sitter naken på huk i herredusjen og tålmodig prøver å forklare ei jente på fire år hvorfor mannetisser ser forskjellige ut. Men der satt jeg altså og kjente på at det ofte er vanskelig nok å snakke med barna om underliv, selv når ikke en fire-fem nakne menn er tilhørere.

Vi hadde tilbragt fredagskvelden i bassenget og skulle bare en kjapp tur innom garderoben og dusje av oss klorvannet og hjem å spise fredagstaco, da denne plutselige fasinasjonen for menns underliv oppstod hos fireåringen.

«Pappa, du tisser!»

Fireåringen hadde funnet seg godt til rette i en liten badebalje og der lå hun henslengt med beina over kanten og pekte på tissen min og lo. Jeg kikket ned. Selv om jeg er stadig nærmere 40 enn jeg liker å tenke på, så hadde jeg en formening om at inkontinens enda skulle ligge litt fram i tid. Ingenting galt med bleie, men jeg synes fortsatt det var for kort tid mellom den siste barnebleien jeg skiftet og oppstart av bleieskift på meg selv hvis jeg måtte begynne med bleie i dag. Før fantes det sikkert en formel som sa noe om forventet tid mellom siste barnebleie og første egne bleieskift. Dessverre ødela nok Arve Tellefsen den formelen.  Jeg konstaterte heldigvis raskt at min egen tissing kunne forklares med at dusjvann rant nedover skuldrene, brystkassen, magen og fant sin vei helt fram til tuppen på snurrebassen. Der var det ikke var noe mer hud å renne på og vannet valgte da å forme en stråle fra det ytterste punktet og falle med tyngdekraften ned mot det flislagt gulvet. Inkontinensrevyen som hadde begynt å spille tok brått slutt.

«Det er ikke tiss, det er vann fra dusjen.»

Jeg sa det passe høyt, litt overbærende og nonchalant. Signaliserte tydelig at jeg var veldig komfortabel. Han ved siden av meg, hårete mann i 50 årene leet på smilebåndet. Dessverre skal vi komme tilbake til han, da sitter ikke smilet like løst.

«Det ser ut som du tisser!»

Hun ga seg ikke. Det var forsåvidt vanskelig å argumentere mot det, så jeg lot være å si noe. Dusjet bare videre og krysset fingrene for at det var slutt på kommentarene.

«Han har mye større tiss enn deg,  pappa!»

Det var så visst ikke slutt på kommentarene. Fireåringen pekte mot en mann som kom ut fra badstua med håndkleet rundt halsen og loffen dinglende mellom knærne, vel vitende om at han var relativt godt over gjennomsnittet utstyrt. Selvsagt fikk han med seg kommentaren fra fireåringen, i likhet med en fire-fem andre menn som stod i nærheten. De smilte alle sammen. Jeg smilte påtatt.

Min første innskytelse var å respondere at min var mye større når den var stiv, men heldigvis ringte det noen bjeller (utilsiktet ordspill) før jeg begynte å fortelle en fireåring om erigerte peniser. Jeg satte meg i stedet ned på huk og fortalte fireåringen med en diskret stemme om at folk hadde forskjellig størrelse på tissen sin, men det var normalt sett ikke noe vi pratet om. Videre kjente stoltheten min behov for å fortelle om hvordan tisser krymper når de blir kalde, f.eks. hvis man har badet i kaldt vann og vokser hvis de har det varmt, f. eks. i en badstue.

Fireåringen viste minimalt med forståelse og mente at vannet i bassenget ikke hadde vært kaldt, så hun forstod ikke argumentasjonen. Jeg avfeide det hele og anmodet om at vi ikke snakket mer om tiss i dag.

Det varte selvsagt bare til vi var ferdige å dusje og fireåringen kommenterte på vei ut av garderoben at han med den lille tissen hadde veldig mye hår. Det var vanskelig å argumentere mot det også, men blikket hans tilsa at han mente kommentaren var unødvendig.

Neste uke blir hun med mora i damegarderoben. Mulig hun finner noe å kommentere på der inne også.

penis2

herran eller derran?

Det var lørdag formiddag på IKEA. Vi hadde akkurat levert ungene på barneoppbevaring og hadde akkurat en time å slå i hjel før det kom til å bli proklamert over høyttaleranlegget at vi var dårlige foreldre og barnevernet ble varslet. Seksti hele minutter. Jeg bet tennene hardt sammen, snart var det hjem til sofaen og Premier League.   

Vi var på vei for å se på tørkestativ til vaskerommet. Etterpå skulle vi ha en lampe og noe annet jeg hadde glemt.  Jeg hang på fruen som et slips. Ante ikke hvor vi var og hvor vi skulle. Ble det brann og jeg mistet fruen av syne, var mine dager talte. Jeg ville ende opp med å følge pilene i gulvet og de leder som kjent ikke akkurat raskeste vei ut. På listen over steder jeg ikke ville dø, var IKEA i alle fall inne på topp tre. Kanskje enda høyere. I en plutselig følelse av dødsangst grep jeg hånden til fruen for å ikke bli etterlatt alene. Hun smilte og kysset meg på kinnet. Vi opplevde nok øyeblikket som romantisk på hver vår måte.

Klokka går fort når du har det gøy. Klokka mi stod stille. Jeg mobiliserte krefter for å si noe konstruktivt om hvordan vi skulle henge opp klesvasken. Men innspillene mine avslørte for fruen at jeg ikke tilbringer så mye tid på vaskerommet. Noe hun for så vidt sikkert visste fra før.

Vi passerte gjennom en avdeling som luktet av sterkt av parfymerte stearinlys. Det var der jeg overhørte kvinnestemmen. Hun var i slutten av femtiårene:

«Ka du synes om herran, Arild?»

Da vi passerte, snudde jeg meg og så den krumme skikkelsen til som måtte være Arild. Arild var også i slutten av femtiårene. Håret var grått og tynt, brillene hadde han trolig fått i gave fra Arne Scheie, cordfløyelsbuksen, skinnskoene og jakken han var ikledd, signaliserte med all tydelighet at «mote er noe ungdommen driver med». Jakken på sin side hadde signaliserte det samme siden Berlinmuren begynte å vakle.

Men det var ikke utseende og klærne til Arild som gjorde inntrykk på meg. Det var det triste ansiktet og det tomme blikket der han stod bøyd over en kurv med servietter og ble bedt om å mene noe om den pakken som kona holdt opp. Hadde jeg bare hatt et middels kamera for hånden kunne jeg innkassert årets bilde. Trolig i en internasjonal konkurranse. «Livet er slutt» skulle bildet hett. 

Damemennesket ga seg ikke. «Herran eller derran?». En pakke i hver hånd nå. Fortsatt servietter. Litt utålmodighet å ane i stemmen. «Arild!» Arild på sin side var så tom i blikket at han verken så servietter, kona eller meningen med livet.

Arild har sikkert voksne barn. Han hadde ikke seksti tilmålte minutter på IKEA denne lørdagen. Han hadde sikkert én etasje før, og én etasje etter middag i IKEA-restauranten. Hvis han var skikkelig heldig fikk han kjøpe en softis på vei ut. Men sannsynligvis hadde han for mye å bære på. Neste dag var det vel liten tvil om hva Arild skulle holde på med.

På utsiden gikk verden sin gang med Premier League, godt vær, øl, helgefølelse og barnebarn. Jeg var på vei uti den verdenen. Arild stod fast på IKEA og skulle mene noe om servietter.

Den dagen lærte jeg og fruen én ting hver: Det er alltid noen som har det verre enn deg selv. Og jeg lærte fruen at den dagen jeg må mene noe om servietter, så trenger hun plutselig bare halvparten så mange av dem.

serviett

Design og illustrasjon: audun ink