Vi skal bygge oss hus.

Eller det skal vi ikke. Folk som ikke vet bak-fram på en kapp- og gjærsag og opp-ned på en vater skal ikke bygge hus. Ikke under noen omstendighet. I stedet skal de låne penger av banken til over den pipa de skal få noen til å bygge for seg. Sammen med resten av huset.

Men likevel skal vi bestemme hvordan huset skal se ut. Ned til hver minste detalj. Lister, fliser, gulv, kjøkkenbenk og vannkran. Denne uka har det vært farger på utvendige vegger som har stått i fokus. Det har vært ei tøff uke. Kontoen min bugner ikke akkurat med involveringspoeng etter denne uka.

– Vi bygger dette huset sammen, du må også involvere deg!

50shades

Fruen og jeg er inne på en malingsbutikk, jeg vet ikke lenger hvilken. Det var bildet av en malekost på utsida. Sammen står vi bøyd over en fargepalett som viser like mange nyanser av grå som det er i boka om han pervoen med pisken og håndjernene. Hvis jeg anstrenger meg klarer jeg å se at fargene er forskjellige. Men derfra, til å visualisere dette på et hus som enda ikke er bygd, og enda verre, ha en mening om hvorvidt «antikk grå», «grå skifer» eller «labrador» er fargen vi bør velge – ikke en sjanse. Ikke bittelitt en gang. Ikke om det stod om liv.
Jeg ser nedover kartet. Fargene flyter, alt er kaos. Jeg prøver å mobilisere, gjøre meg opp en mening, men jeg klarer ikke. Jeg hopper i det, krysser fingrene og håper jeg tipper riktig:

– Jeg syns grå skifer er fin.
Grå skifer? Synes du ikke den blir litt kald mot de svarte karmene da?
Litt kald, ja, kanskje…

Jeg forstår ikke hva det betyr. Kald er ikke et adjektiv jeg forbinder med farger. Heller med drikke eller tær. Eller til og med skuldre. Men ikke med farger. Jeg leter febrilsk etter signaler. Kan hun ikke gi meg et hint om hva jeg skal mene?

– Da synes jeg «labrador» er bedre. Eller «kontur».

Det var hintet mitt. Jeg surfer med bølgen i håp om en snarlig slutt på galskapen:

– Jeg tror jeg er enig. Den blir liksom litt varmere mot de svarte karmene.
– Hvilken?
– Kontor.
– Den heter kontur.
– Ja, kontur.

Hun ser ettertenksomt på meg. Lenge. Hun vurderer om jeg later som, eller har hatt et ytterst sjeldent innfall av klarsyn hva angår farger. Denne uka har vi kjørt rundt og sett på hus. Hus med farger på. Vi har sett på fargekart, fargepaletter og fargekataloger. Vi har kjøpt maling på litervis og prøvemalt på pinner. Pinner har vi nok av. Før var det ROGGBIF. Nå er det hundenavn, årstider, fugl- og blomsternavn innenfor hvert tenkelige pigment. Valgmulighetene er uendelige.

– Jeg tror vi må tenke litt på det, sier hun.

Tenke på farger. Jeg klarer ikke å forestille meg noe mer abstrakt enn det. La oss dra hjem, sitte i ring og tenke på farger.

– Kan vi ikke bare ta en farge da?

Jeg registrerer at tonefallet mitt er i litt for negativt og anklagende, men det er oppgittheten og avmakten som prater. Responsen lar ikke vente på seg:

– Vi skal kanskje bo i dette huset resten av livet, også mener du at vi «bare skal ta en farge»?

Selvsagt tok vi ikke bare en farge. Vi dro hjem for å tenke enda mer på farger. Ikke jeg da. Jeg er fargeblind. Fargeblind, fargestum og fargedøv.

For å illustrere problemet mitt har jeg lagt ved et bilde av klesskapet mitt. Dette eraltså klesskapet til en mann som blir rådført om fargevalg. Og før noen spør: ja, klesskapet er ryddet for anledningen.klesskap                                                               Regnbueskapet