alene med meg selv

Med riktige briller kan man lese dette innlegget som en hyllest til dere som bor helt alene og likevel kommer dere opp om mårran og presterer i samfunnet. Det ble i overkant mye for meg.

Det er ikke mange døgnene jeg har tilbragt alene i eget hus siden jeg ble far for snart ni år siden. Vinterferie for ungene, turnusfri for fruen og jobb for meg, ville det slik at dette skulle skje i år. Tre dager alene. Uten tannpuss, bleier, legging, uten å stå opp kl 5, uten ettermiddager med nabbiperler og uten turer ut i to plussgrader, hvor jeg skal dytte ei disse fram og tilbake med en mellomfornøyd unge oppi.

Jeg gledet meg! Livet hadde skjenket meg en stor gave. Alt jeg skulle gjøre: Sortere bildene på pc`n tilbake til 2005, rydde boden, trene, møte venner og se noen selvvalgte episoder fra Netflix som verken inneholdt barbiefigurer eller prinsesser.

Alt raknet på dag én.

Jeg var innom butikken på vei hjem fra jobb. Det ble pizza. Valget stod mellom de tre vennene Grandiosa, Big One og Dr. Oetker. Jeg valgte alle tre.

Hjemme falt det neste feil valget på «Lilyhammer» på Netflix og sofaen. Der ble jeg liggende. Midt i episode tre var jeg så sulten at jeg et lite øyeblikk lurte på hvilken pizza som egnet seg best rå. Imidlertid ringte det noen bjeller fra anstendighetsland, så det ble en tur innom stekeovnen. 300 grader for å spare tid. Pizzaen var akkurat klar til episode 4. I stedet for å vente to minutter som hadde vært lurt, valgte jeg å sluke den første biten ved kjøkkenbenken. Varmekapasiteten til tomatsaus og smeltet ost slutter aldri å overraske. Du verden som det svei. Mens kjøttfillene flagret oppe i ganen fikk jeg fortært alle de 580 grammene med Big One. Da sesong en av Lilyhamer var ferdig utpå natta, startet ikke sesong to automatisk. Jeg sovnet på sofaen.

De to neste dagene har bare livsførselen rast ytterligere. Jeg kommer meg ikke i seng, jeg kommer meg ikke opp. Jeg spiser pizza til middag og sjokolade til frokost. I dag drakk jeg vaniljesaus til en plate kokesjokolade. Skjeggtustene står overalt i ansiktet og personlig hygiene er redusert til et absolutt minimum. Kjøkkenbenken er så full at jeg har sluttet å flytte fat og kopper fra stua. I går flyttet jeg ned på gulvet fordi det var ubehagelig å ligge på potetgullet i sofaen. All næring jeg har fått i meg de siste tre dagene har blitt inntatt i liggende stilling. Kolesterol- og saltnivå i kroppen er trolig på et skadelig nivå. Og blodtrykket er etter all sannsynlighet skadelig høyt eller lavt. Avhengig av hva som er farligst.

forfall

Jeg er i fritt forfall. Jeg har ikke sortert ett bilde, jeg har ikke besøkt en eneste venn og arbeidet med å rive av plasten fra ferdigpizzaen kan vel vanskelig defineres som trening. Jeg har ingen som sparker meg i gang, ingen som forventer noe av meg og ingen som trenger meg. Status er begredelig: På tre døgn har jeg fått permanente brannskader i ganen og sett tre sesonger av «Lilyhammer».

I mårra kommer familien tilbake. Det kan bli redningen min.

forrige innlegg

barbie-overload

neste innlegg

FrP i den ironiske bildeordboka

4 kommentarer

  1. Herlig, alenetilværelsen er oppskrytt tolker jeg teksten.
    Ellinor

  2. Etter en uke eller to ville du nok falt inn i en slags rytme, først og fremst drevet av ønsket om å overleve. Oppvasken ville blitt tatt, venner besøkt, bilder sortert osv osv. Men dette ikke du oppleve. Ikke jeg heller. Vi er familiemenn. Du trenger ikke å dra til Lorry for å se hvordan det modne ungkarslivet foregår. Bæsj og oppkast går over. Belønningen kommer. Hold ut.

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink