Da jeg var barn var det tre løgner jeg jevnlig ble servert av mine foreldre:

–    Hvis du ser mye på tv, vil du få firkantede øyne.
–    Ikke spis snø, da kan du få mark.
–    Hvis du svelger tyggisen, blir den i magen i sju år.

De to første løgnene faller nå mer eller mindre på sin egen urimelighet. Vi voksne tilbringer så store deler av døgnet med hodet ned i en skjerm at selv mindre begavede barn skjønner at det ikke resulterer i firkantede øyne. Og marken, vel den forsvant sammen med snøen og mistet på mange måter sin relevans på grunn av klimaendringene.

Dette betyr ikke at jeg lyver mindre til mine barn enn mine foreldre. Neida, så langt i fra. Jeg lyver fra morgen til kveld, året i gjennom.

–    Nå, må du forte deg, pappa har et viktig møte på jobb.Pappa har ikke noe viktig møte, han har heller ikke noe viktig jobb. Pappa skal bare komme seg på jobb for å drikke kaffe og lese nettaviser.

–    Det var en veldig fin tegning du har tegnet, den må ta med hjem å henge opp.To løgner i én der. Ensfargede tusjkruseduller er ikke spesielt fine, i alle fall ikke når du har sånne mengder av dem at du føler deg moralsk forpliktet til å jevnlig donere penger til regnskogfondet. Og å henge opp tegningene, det har ungen heldigvis glemt før vi er hjemme.

–    Nå gleder jeg meg til å høre om dagen din i barnehagen. Det gjør jeg faktisk ikke. Du kommer til å svare «husker ikke», «vet ikke» eller «bæsj» på alle spørsmålene jeg stiller.

–    Nei, Ellinor kan ikke ligge over. Det passer litt dårlig akkurat i dag. Det passer ræva alle dager faktisk. Ekstra sengetøy, sen legging, tidlig opp og mye ekstra styr. Dessuten er det din tur til å ligge over til Ellinor. Det er ekstremt viktig at slik belastning utjevnes mellom familiene.

–   Pappa ser på deg. Pappa ser ikke på deg, han sitter med hodet ned i telefonen.

–    Det får vi se på. Vi kan snakke om det når vi kommer hjem. «Vi» kommer aldri til å se på noe som helst. Svaret betyr egentlig «nei», men vi utsetter det til naboene eller bussjåføren ikke lenger er vitner.

–    Nå må du vaske håret så du ikke får lus. Ingen sammenheng. Du kommer til å få lus uansett.

–    Nå skal vi pusse tennene så ikke Karius og Baktus kommer. Det gjør de ikke. De finnes ikke. Og hadde de fantes, spiller det ingen trille om de kommer, fordi du har kjeften full av melketenner som tannfeen snart henter likevel. Som raskt bringer oss over på neste punkt:

–    Tannfeen. Løgn.
–    Julenissen. Løgn
–    Påskeharen. Løgn han også.

–    Nå må du legge deg til å sove, så du blir frisk og uthvilt til i morgen. Det blir du nok ikke uansett. Du våkner vel rundt tre som vanlig, kommer kravlende opp i senga vår og spinner rundt som Jan Fredrik Karlsen på speed fram til du slokner rundt halv fem. Når vekkeklokka ringer så alt for tidlig, så er du ikke verken spesielt frisk eller uthvilt.

–    Nå skal mamma og pappa snart legge seg til å sove også. Nei, de skal nok ikke det, selv om det er det de burde ha gjort. Først skal de vaske matboksen din, henge opp en 40-gradersvask kulørvask, fylle ut en kontaktsamtaleskjema, skrape taco av stolbeina, spise potetgull og se minst én for mye episode på Netflix før de sovner på sofaen.

Jeg har snart et like fordreid forhold til sannheten som presidenten i USA. Tror nesten jeg må gå i meg selv.

Men at tyggisen blir sju år i kroppen hvis du svelger den, det er en så bra løgn at den skal jeg fortsette å fortelle.

trost