Det var lørdag morgen. Eller formiddag hadde det vel blitt. Vi skulle en tur til byen for å gjøre det småbarnsfamiler stort sett gjør: handle bursdagsgaver og nye klær. Jeg stod som vanlig påkledd i gangen og ventet på at de tre ungene mine, jenter alle tre, skulle bli ferdig med børsting, påkledning, skifting, vurdering, speiling og sminking. Fruen ventet jeg også på, men hun har en egen evne til å komme akkurat når styret har lagt seg og vi er klar til avreise.

En etter en kom de etter hvert etter ut i gangen. Sko og ytterbekledning er et domene jeg behersker bedre enn jumpsuiter, skjørt, kjoler og fargekombinasjoner. Jeg kommanderte vinterjakker og luer. Motvillige kledde de av seg tynne sommerjakker og hårbånd fra syden.

Så oppdaget jeg at de to eldste stod der i det som må være vinterens mest udugelige plagg, nest etter bikini, nemlig ankelsokker.

Tynne bomullsstrimler som knapt dekker tærne og undersiden av fotbladet, Hvis de ikke sklir fram og kun fungerer som tåvarmere. Niåringen sine sokker ser stort sett ut som en sliten bandasje som klamrer seg fast i tærne. På et tidspunkt fant jeg tre forskjellige ankelsokker liggende framme i tuppen av en av skoene hennes.

Når ble røde ankler så sexy at vi må vise dem fram på bytur i starten av november?

Jeg har et temmelig avslappet forhold til hvordan ungene mine kler seg. Jeg har levert i barnehagen med fargekombinasjoner som ville fått Christine Koht til å sperre opp øynene og jeg har levert unger på fotballtrening med skjørt fordi «shortsen kjentes trang». Likevel er jeg lite fleksibel når det kommer til temperatur. Å fryse fordi singlet er «in» eller ha på hotpants fordi «Emma har på det» slipper de sjelden unna med. Noen grenser får man ha.

Jeg stod der og ankelsokkeforedraget mitt nærmet seg klimaks og jeg skulle levere noen kraftige punchlines om urinveisinfeksjon, gikt og fravær av dømmekraft. Da kom fruen smilende ut fra badet. I ankelsokker.