another morning in paradise

I dag våknet jeg av meg selv klokka ti over ni. Uthvilt. Ungene var sendt avgårde til skole og barnehage med sunne og næringsrike matpakker. Hun minste satt fornøyd, mett og påkledd i stua og puslet et puslespill utformet av kortreist norsk furu. På kjøkkenet stod det en omelett og nytraktet økologisk kaffe og ventet på meg. Radioen spilte Marit Larsen passelig høyt og sola skinte inn gjennom det rene vinduet. Jada. Det hadde tatt seg ut.

Ikke sjelden blir uttrykket «bokstavelig talt» brukt feil. Men starten på dagen i dag var bæsj – bokstavelig talt. Her står jeg inne for bruken av uttrykket. Babyen hadde på et eller annet tidspunkt i løpet av natta våknet, og på mystisk vis kommet seg over i vår seng. Der lå hun på sedvanlig vis på tvers i senga, med føttene og rumpa oppå puta mi. Selv lå jeg med en rumpeball hengende utenfor sengekanten. Og med en annen ball hengende enda lenger ned. Fruen dro tidlig på jobb og idet døra ble lukket bak henne, gikk det det et rykk gjennom den lille kroppen. Rykket utløste det som på fagspråket kalles defekasjon. I dette tilfellet full defekasjon. Og der kom all kjeks, rosiner og gjærbakst fra de siste dagene ut. Du verden, jeg våknet ja. Man kan si flere ting om bleier, men at de er spesielt tette, er ikke en egenskap vi nødvendigvis skal tilskrive dem.bajs_konvertert_farge

Om det var lukt, skriking eller mine brekninger som vekte resten av sirkuset, vet jeg ikke. Men oppe var de. Etter å ha skrapt opp det verste mellom soverommet og badet var det frokosttid. Oppmøtet på frokost var det imidlertid heller så som så med. Babyen hadde funnet pakken med Mariekjeks og søkt tilflukt i hjørnet sitt bak skapet. De to eldste var utenfor synsvidde og måtte lokaliseres.

Toeren hadde selvsagt bestemt seg for å være en prinsesse fra Frost denne dagen. Og da er det ingen vei tilbake. Tro meg, jeg har prøvd. Hun satt i vranglås på rommet sitt og ventet på at jeg skulle gi etter. Jeg fant demonstrativt fram karnevalkassen, og vi lette oss igjennom Tingeling, flamencodansere, Askepott, Snehvit og hver og en av de syv dvergene før vi fant det vi lette etter. Litt sammenklistret av is fra femårsdagen til nabojenta Helle. Hun er seks nå. Men kjolen var ikke verre enn at den fint kunne brukes en dag eller to til.

kostymer_konvertert

Eldstejenta satt og surret med altfor mange papirer som skolen hadde sendt med hjem. Hun hadde sitt svare strev med å finne ut om hun hadde turdag eller ikke. Å koke over kakao er ikke favorittsysselen min tidlig på morgenen, så jeg bestemte meg for å dobbeltsjekke dette. Jeg logget meg inn på It`s Learning, som har et brukergrensesnitt tilpasset de som tilbringer en uke inni Vikingskipet i starten av april hvert år. Jeg fant ingen informasjon som talte verken for eller mot turdag. Jeg fant forresten ingen informasjon. Faktisk er jeg litt usikker på om jeg i hele tatt var innlogget. Jeg tok sjansen på å droppe kakaoen og turklærne.

Etter at prinsesse Elsa endelig var levert i Arendelle og hun andre sendt avgårde til skolen i inneklær, dumpet jeg og småtten ned ved froskostbordet. Jeg fisket fram telefonen for å se hva resten av verden holdt på med. En tekstmelding fra i går ga den informasjonen som manglet: «Husk turdag i morgen». Jeg kikket ut av vinduet. Det regnet oppover. Radioen gulpet opp noen sure toner fra Jan Eggum, mens jeg gikk over kjøkkengulvet for å oppdage at det var tomt for kaffe.

forrige innlegg

et lite wienerbrød

neste innlegg

så er det jul igjen

1 kommentar

  1. siri

    Jeg fortsetter å le høyt av de innleggene dine! Du skriver så utrolig morsomt. Love the irony. 😉

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink