Noen ganger våkner barn helt uforklarlig, sent på kvelden eller på natta. Spesielt sånne små barn. Det kunne de spart seg for. Hvis jeg da sitter foran tv`n og fråtser i en serie eller fotballkamp, er ikke tålmodigheten nødvendigvis av ypperste kvalitet. I stedet for å sette meg ned på huk ved siden av senga i mørket, synge et par «Bæ, bæ lille» og stryke litt over kinnet, ender jeg altfor ofte med å nappe ungen ut av senga, ta henne under armen og opp i stua. Der plassere henne i fanget under et teppe, mens tv-programmet fortsetter på tv`n. Det er omtrent like smart som å tisse i buksa på en kjølig januardag i Sibir – smart i et par minutter.

Helt i starten går det veldig bra. Litt blendet av det sterke lyset, fremdeles et sted midt mellom våken og sovende. Nesten litt trivelig å ha i fanget. Som da hun var baby. Far og datter i skjønn omfavnelse på sofaen med fotballkamp på skjermen. Så var det noe med Adam og et paradis som ikke varte så lenge.

Etter et par minutter har hun vent seg til lyset og med iherdig innsats revet seg selv ut av søvnen. Da faller den første kommentaren. Den handler gjerne om behovet for mat eller drikke.

Selv om hun er tilsynelatende blid på dette tidspunktet, er lunta kort og det bobler under overflaten. Dette kommer gjerne til uttrykk når hun melder behovet for mat. Jeg melder da relativt bestemt tilbake at det er natt og det er uaktuelt med mat. Den informasjonen blir selvsagt feil for en unge som ikke skjønner forskjell på natt og dag, ikke liker døgnrytme og generelt er glad i mat. Boblene slutter å være under overflaten. I fistel kommer de opp, boblene.

Med fare for å vekke resten av ungeflokken og ha et tre ganger så stort problem, gir jeg henne motvillig en kopp med rosiner og druer. Jeg gjør det demonstrativt og litt surt for å markere at dette er feil. Som om det er noen vits.

«Nå skal vi finne smokken og gå i senga», sier jeg i det den siste rosinen forsvinner inn i barnegapet. Toåringen ser på meg og ler. Hun ler av meg, ikke med meg slik man skal gjøre. Pappa tar helt feil. Hun er lengre fra søvn enn Norge fra EM i herrefotball. Kroppen er så proppet av druesukker at toåringen fyker rundt på gulvet som en rømt kanin med ADHD. Dukker, I-pader og baller flyr gjennom luften. Hun hopper i sofaen og faller i gulvet. Ikke en gang kakket i hodet er nok til å roe henne ned. Hun er opp og ned av møbler, ut og inn av skap. Stemmen skifter kontinuerlig mellom sang, rop, skrik og latter. Hvisking og innestemme er fremmedord. Sove og natt er ikke en gang ord.

Fotballkampen lever sitt eget liv mens jeg vekselsvis dukker unna for puslespillbiter og mimrer tilbake til tiden før jeg ble far. Når hun henger seg fast i plisségardinen får jeg endelig nok. Jeg trykker smokken inn i den lille munnen og tar henne under den samme armen som jeg bar henne opp i stua med for en halvtime siden. Jeg er kongen av ønsketenkning.

Jeg synger «Fola, fola blakken» av full hals for å overdøve hylingen hennes. Det er jevnt lenge, men hun tar meg på utholdenheten. Jeg setter på det imaginære lokket på grindsenga og forlater rommet. Lokket er dessverre ikke lydtett.

Oppe i stua må tv`n opp i volumstyrke 29 for å konkurrere med megafonen i underetasjen. Når det plutselig blir reklamepause tror jeg det ene trommehinnen min sprekker litt på midten. Det er ikke akkurat kvalitetstid. Så jeg bestemmer meg for å krype til korset og senga.

Når ingenting virker, er toåringen opp i senga mi siste utvei. Når det ikke virker, er det ikke noe vei ut. Denne kvelden var en slik kveld. Vann, fuktighetskrem, feil pute, feil dyne, feil seng, feil far, feil unge, ny bleie og en ekstra tannpuss. Alt ble prøvd. Inkludert hopping i senga. På tvers og langs. Jeg tror ikke du kan stoppe en toåring som vil hoppe i senga fra å hoppe i senga, uten å påkalle oppmerksomhet fra barnevernet. Men toåringer som lander oppå mage, kjønnsorgan og ansikt mens de hopper i senga er ikke akkurat nøkkelen til kvalitetssøvn. Men gudene skal vite at jeg prøvde å sove.

På et eller annet tidspunkt sloknet hun. Av humøret å dømme neste morgen, var nok det ganske seint. Mitt humør altså.

vaaken