Barneidrettstreneren

Jeg sitter et stykke opp på tribunen med jakka godt trukket rundt meg. Det er surt i høstvinden. Datteren min har sin andre fotballtrening, så hun vil fortsatt ha meg der. Det er ingen andre foreldre å se. Neste gang er jeg sikkert borte jeg også.

Du har på mirakuløst vis fått alle jentene sin oppmerksomhet og fått dem til å løpe på linje, samtidig som du setter opp kjegler og roper kommandoer til dem. Humøret på linja er godt og over halvparten får med seg at du roper «høyre», og de tar høyre hånd i bakken. Den andre halvdelen fordeler seg noenlunde jevnt mellom de som tar venstre eller ingen hånd i bakken.

Etter oppvarmingen skal det gjennomføres noen øvelser. Du fordeler vester og forklarer. Mange av jentene er mye mer opptatt av vestfarge og hvem de kommer sammen med, enn øvelsen du tålmodig forklarer. Noen av jentene har bestemt seg for å drikke litt vann, mens to står på hodet ned i draktbagen og leter etter en vest med annen farge. Stemningen over bagen blir smått euforisk når de to oppdager at de kan bytte med hverandre. Med stø og rolig stemme roper du igjen jentene til deg for å gjenta øvelsen. Med varierende utførelse gjennomfører jentene etterhvert de øvelsene du instruerer dem til. Jeg lurer på hva som motiverer deg? Er det drømmen om å fostre opp en ny Hege Riise som i 2031 kan lede et nytt krabbetog etter seier i en VM-finale? Eller er det bare ønsket om at barn skal få oppleve den samme gleden med idrett som du selv gjorde?

Øvelsene avsluttes etter hvert og du fordeler spillerne i to jevnbyrdige lag og blåser i gang spillet. Du løper opp og ned på sidelinja og gir tilbakemeldinger. Helt blottet for kritikk, ironi og sarkasme, selv om mulighetene så absolutt kan sies å være tilstede for den type kommunikasjon. Bare rosende, konstruktivt og til alle. Ikke siden Nils Arne Eggen på 90-tallet, har jeg sett et slikt engasjement på treningsfeltet som du utviser. Bare at du gjør det uten temperamentet og røyken i munnviken. Vel vitende om at du på hver trening fram til disse jentene blir femten år, må gjenta mange av de samme meldingene for at de skal feste seg. Hvis du er så heldig at de fortsetter så lenge. Jeg beundrer engasjementet og tålmodigheten din.

For tredje gang kommer den samme jenta bort til deg og river i vesten din og forteller noe om kaninen sin. Du smiler og nikker, og med et glimt i øyet leder du henne inn i spillet igjen. Alltid med et glimt i øyet. Du oser at idrett er lek og moro. Og det smitter, stemningen er god.

Plutselig ser jeg at du strekker armene over hodet og jubler etter en middels innsidepasning. Deretter går du bort til hun som slo pasningen og tar high-five med henne. «Sånn skal det gjøres!» roper du. Jenta smiler og vokser tre centimeter på stedet. I en relativt sjansefattig 0-0-kamp har du klart å se noe positivt. Du har nok siden oppstarten med disse jentene snakket om viktigheten av og terpet på pasninger. Og plutselig er du vitne til noen som både prøver og delvis lykkes med det. Jeg unner deg den følelsen av framgang.

Det blir et par mål på slutten. Laget som scorer jubler. Når det andre målet scores jubler de fleste fra det andre laget også. Enten fordi de ikke helt har skjønt hvilket mål de skal score i, eller fordi idrettsgleden er viktigere enn resultatet. Jeg tror mest på det siste. Du roper oppmuntrende til begge lagene. Her er det faktisk viktigere å delta enn å vinne. Ungene er så små, enda er det helt greit.

Du blåser av treninga og samler dem rundt deg. Du skryter av innsatsen, oppfordrer til egentrening og ønsker dem velkommen tilbake neste uke. Alle kommer til å dukke opp fordi de har storkost seg.

Det er fotballtreneren som står der i midten, men det kunne like gjerne vært håndballtreneren, allidrettstreneren, friidrettstreneren, skitreneren eller hvilken som helst annen barneidrettstrener. Jeg har lyst til å løpe bort å gi deg en klem og takke deg for at du tar deg tid. Tar deg tid til å trene barna mine, lære dem om samspill, lære dem om gledene ved fysisk aktivitet og gir dem noen timer pause fra ipad og tv. Alt du får til gjengjeld er en middels fin treningsdress og gratis trening når du bærer med deg treningsutstyret hjem. Jeg er full av beundring og takknemlighet. Jeg skulle så gjerne kommet bort, men er livredd for å bli spurt om å bli hjelpetrener.

barnetrener2

forrige innlegg

eplekake

neste innlegg

skjønnhetsfilter

6 kommentarer

  1. Wow! Og så med DEN punchlinen 😀
    Takk for nydelig og viktig tekst

  2. “Det er ingen andre foreldre å se…”

    Dette!

    Er treneren en barnepasser? NEI! Nei og atter NEI!
    Har trenere det samme ansvaret som lærere? Vil ikke si det..
    Hva om det skjer noe alvorlig på treningen og det er kun den ene treneren til stede?

    Det samme med effektiviteten på treningene.. enkelte barn trenger litt mer oppfølging enn andre og bør kanskje ha foreldre til stede for å veilede bedre.

    Det første fotballåret kan det være greit at _enkelte_ foreldre blir med _av og til_ så slipper treneren å bruke 70% av tiden til å hente spillere som går bort for å kaste småstein eller de som stikker andre veien for å klatre i træer.

    God innlegg uansett! Takk til alle som stiller opp som trenere/oppmenn/ildsjeler!
    Skjerpings til alle foreldre som ikke har tid til 1 time dugnad engang i løpet av et år.

  3. rannveih

    Så flott skrevet. Gir en skarve trener ny giv til ei ny uke i idrettshallen. Takk

    • Odd

      Kjære “skarve” trener

      Takk for hyggelig tilbakemelding. Kos deg i hallen!

  4. Trenern

    Fint skrevet, og kjekt å se at noen legger merke til hvordan det faktisk er å være trener. Dette er hverdagen til utrolig mange ildsjeler, som bruker mye tid på andres unger. Og den treningsdressen som nevnes, den kjøper vi selv…

    Motivasjonen, ja – jeg er uskikker på hva som egentlig driver meg, men ønsket om at mine barn skal ha et godt tilbud er helt klart viktig.

    Men du, om du ikke ønsker å være hjelpetrener fordi du ikke kan noe om fotball, så husk å bidra med det du kan. Vær først til å melde deg som sjåfør, still på dugnad og andre ting som også hører til rundt et lag.

    Det er lett å skjønne at ikke alle kan å være trener, men det er vanskelig å forstå at det skal være problematisk å få nok sjåfører til en bortekamp. En gjennomsnittlig trener bruker 2-3 kvelder i uken på å holde laget i gang og et tilbud for andres unger, at foreldre da ikke klarer å stille på 1 dugnad i året eller kjøre til en eneste bortekamp, det er vanskelig å forstå. Så bidra som heiagjeng, og still opp der du kan.

  5. Geir Ringstad

    Kjempefin artikkel om ein trenars kvardag!

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink