Barneidrettstreneren

Jeg sitter et stykke opp på tribunen med jakka godt trukket rundt meg. Det er surt i høstvinden. Datteren min har sin andre fotballtrening, så hun vil fortsatt ha meg der. Det er ingen andre foreldre å se. Neste gang er jeg sikkert borte jeg også.

Du har på mirakuløst vis fått alle jentene sin oppmerksomhet og fått dem til å løpe på linje, samtidig som du setter opp kjegler og roper kommandoer til dem. Humøret på linja er godt og over halvparten får med seg at du roper «høyre», og de tar høyre hånd i bakken. Den andre halvdelen fordeler seg noenlunde jevnt mellom de som tar venstre eller ingen hånd i bakken.

Etter oppvarmingen skal det gjennomføres noen øvelser. Du fordeler vester og forklarer. Mange av jentene er mye mer opptatt av vestfarge og hvem de kommer sammen med, enn øvelsen du tålmodig forklarer. Noen av jentene har bestemt seg for å drikke litt vann, mens to står på hodet ned i draktbagen og leter etter en vest med annen farge. Stemningen over bagen blir smått euforisk når de to oppdager at de kan bytte med hverandre. Med stø og rolig stemme roper du igjen jentene til deg for å gjenta øvelsen. Med varierende utførelse gjennomfører jentene etterhvert de øvelsene du instruerer dem til. Jeg lurer på hva som motiverer deg? Er det drømmen om å fostre opp en ny Hege Riise som i 2031 kan lede et nytt krabbetog etter seier i en VM-finale? Eller er det bare ønsket om at barn skal få oppleve den samme gleden med idrett som du selv gjorde?

Øvelsene avsluttes etter hvert og du fordeler spillerne i to jevnbyrdige lag og blåser i gang spillet. Du løper opp og ned på sidelinja og gir tilbakemeldinger. Helt blottet for kritikk, ironi og sarkasme, selv om mulighetene så absolutt kan sies å være tilstede for den type kommunikasjon. Bare rosende, konstruktivt og til alle. Ikke siden Nils Arne Eggen på 90-tallet, har jeg sett et slikt engasjement på treningsfeltet som du utviser. Bare at du gjør det uten temperamentet og røyken i munnviken. Vel vitende om at du på hver trening fram til disse jentene blir femten år, må gjenta mange av de samme meldingene for at de skal feste seg. Hvis du er så heldig at de fortsetter så lenge. Jeg beundrer engasjementet og tålmodigheten din.

For tredje gang kommer den samme jenta bort til deg og river i vesten din og forteller noe om kaninen sin. Du smiler og nikker, og med et glimt i øyet leder du henne inn i spillet igjen. Alltid med et glimt i øyet. Du oser at idrett er lek og moro. Og det smitter, stemningen er god.

Plutselig ser jeg at du strekker armene over hodet og jubler etter en middels innsidepasning. Deretter går du bort til hun som slo pasningen og tar high-five med henne. «Sånn skal det gjøres!» roper du. Jenta smiler og vokser tre centimeter på stedet. I en relativt sjansefattig 0-0-kamp har du klart å se noe positivt. Du har nok siden oppstarten med disse jentene snakket om viktigheten av og terpet på pasninger. Og plutselig er du vitne til noen som både prøver og delvis lykkes med det. Jeg unner deg den følelsen av framgang.

Det blir et par mål på slutten. Laget som scorer jubler. Når det andre målet scores jubler de fleste fra det andre laget også. Enten fordi de ikke helt har skjønt hvilket mål de skal score i, eller fordi idrettsgleden er viktigere enn resultatet. Jeg tror mest på det siste. Du roper oppmuntrende til begge lagene. Her er det faktisk viktigere å delta enn å vinne. Ungene er så små, enda er det helt greit.

Du blåser av treninga og samler dem rundt deg. Du skryter av innsatsen, oppfordrer til egentrening og ønsker dem velkommen tilbake neste uke. Alle kommer til å dukke opp fordi de har storkost seg.

Det er fotballtreneren som står der i midten, men det kunne like gjerne vært håndballtreneren, allidrettstreneren, friidrettstreneren, skitreneren eller hvilken som helst annen barneidrettstrener. Jeg har lyst til å løpe bort å gi deg en klem og takke deg for at du tar deg tid. Tar deg tid til å trene barna mine, lære dem om samspill, lære dem om gledene ved fysisk aktivitet og gir dem noen timer pause fra ipad og tv. Alt du får til gjengjeld er en middels fin treningsdress og gratis trening når du bærer med deg treningsutstyret hjem. Jeg er full av beundring og takknemlighet. Jeg skulle så gjerne kommet bort, men er livredd for å bli spurt om å bli hjelpetrener.

barnetrener2

forrige innlegg

eplekake

neste innlegg

skjønnhetsfilter

8 kommentarer

  1. Ann-Helen Aidoni

    Jeg er evig takknemlig for den innsatsen som gjøres av dere trenere og min datter trener både fotball, tae kwon do og sang & dans. Hun har virkelig godt av disse aktivitetene og det er hennes mulighet til å være sammen med andre barn i fritiden sin. Jeg stiller gjerne opp og hjelper til hvis det trengs!!!

  2. Flott skrevet ble helt rørt her – er selv trener i svømming å ja vi gjør d av glede og dugnadn vi gjør er tilbakebetaling for hva idretten selv ga oss som barn og ballast i livet

  3. Odd Olsen

    Takk for fine refleksjoner. Det du beskriver er det titusenvis av oss som har “bedrevet”. Det er her vi har startet å “bygge” viktige deler av den norske kulturen. Ikke bare idrettskulturen men avgjørende deler av vårt fellesskap.
    Men du… når det du ser, opplever, og tydeligvis setter stor pris på…
    Ta da del I det selv.. bli den hjelpetrener du er så redd for å bli..Du vil se at det gir deg enda større opplevelser enn de du så riktig beskriver. Fort deg…det du gledet deg over kan du glede andre med ved delta. Engasjer deg. Du får tifold tilbake!!?

  4. Lars

    Som trener og forelder kjenner jeg meg igjen i begge rollene. Fantastisk godt skrevet og som trener blir jeg litt rørt og glad for at det er foreldre som ser jobben som legges ned.
    Vi som driver med fritidsaktiviteter for barn har nok gleden av aktiviteten, men du verden hvor mange ganger har jeg gått hjem med et smil etter halvannen time i pissregn, fordi en av ungene har knekt en kode og klart noe nytt.
    Men skulle ønske at flere foreldre ville engasjere seg. Alt fra å være til stede på trening og kanskje gi en hjelpende hånd til å møte uoppfordret med ei kake og saft etter ei trening. Og du verden hvor stor energisprøyte det hadde vært med flere slike ord som dine, men ungenes mestring, glede og samhold er den viktigste drivkraften.
    Tusen takk

  5. Bjarte

    Eller speiderleder, korpsinstruktør, kulturskolelærer…..

    • Gro

      Kulturskolelærer får lønn…. ?

      • Jan Astorri

        penger er ikke viktig for oss som er glad i spesielt tre ting :
        – idrett for å lære barna å bygge sosiale nettverk
        -at barn får utfolde seg fysisk sammen med venner/venninner
        -at barna får oppleve mestringsfølelsen uansett nivå

        Det er dessverre alt for mange foreldre som ikke tar seg tid til å følge opp barna sine.

        Fin artikkel som avslutningsvis beskriver så alt for mange foreldres innstilling til å drive med frivillighet. Stå på, ta sjansen og få mestringsfølelsen selv. Når du merker barnas glede over at du engasjerer deg:)

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink