Språket vårt er i utvikling. Det har det for så vidt alltid vært. Men i går var jeg vitne til noe som gjorde meg oppmerksom på at jeg antageligvis har sovet litt i utviklingstimen. Kanskje til og med i flere timer.

Mens jeg ventet på bussen, gikk jeg inn på Burger King for å ta en kaffe og varme meg. Jeg satte med ned og trykket på måfå rundt på mobilen. Med ett ble jeg oppmerksom på seks personer som satt på nabobordet mitt. De så veldig nordiske ut, men snakket et språk jeg ikke fikk helt taket på. Litt som når du har hatt skoletysk i to år, hører en nederlender og tror du forstår hva hun snakker om. Det gjør du ikke.

Jeg flyttet meg nærmere og tror jeg luttet øre, uten at jeg er helt sikker på hva det betyr. Ungdommene hadde pupper, skjeggvekst og var ferdig med det verste av kviser. Jeg anslo i starten av tyveårene. Småvoksne. Tre av hvert kjønn. Det så ut som en fin gjeng som hadde det hyggelig sammen.

«Oh my God! I can’t believe it», sa den ene jenta. Definitivt engelsk, tenkte jeg og flyttet konsentrasjonen tilbake til mobilen. Helt til hun fortsatte:

«Dere må bare se den nye Star Wars filmen. Priceless!» Jeg la bort mobilen og luttet mer med ørene. Etter en liten stund kunne jeg temmelig sikkert fastslå at alle var norske. De forstod norsk alle sammen. Det var bare det at de ikke snakket det helt. Ikke helt som jeg kjenner det i alle fall.

En av guttene holdt en lang monolog til ivrige tilhørere. Jeg prøvde det jeg var mann for, men det han sa ga ikke mening. Jeg antok det handlet om dataspill eller rollespill. Områder hvor jeg ikke akkurat er klar for doktordisputas. Engelsk ord og uttrykk erstattet vekselsvis både norske verb, substantiv og adjektiv i nesten hver setning. Men jeg klarte ikke å finne noe mønster. I den ene setningen het det: «Det var helt psycho, too much information», i den neste var det: «Det var kult ass, jeg følte meg total unvinsible».

Med jevne mellomrom ble den som snakket møtt av tilrop som: «God!», «Seriously?», «Awesome!», «Oh no!» og «Kan du believe it?».

Etter monologen ble det stille og ettertenksomt rundt bordet, før en av jentene meddelte: «Du vet at evolution works in mysterious ways».  Jeg kunne ikke annet enn å være enig, selv om jeg med tempoet denne utviklingen foregikk i, ville brukt uttrykket «revolusjon».

«I want a bite», sa den ene og strakk seg over bordet og tok en strimle med frityrstekt potet.
«Help yourself», sa den andre.
«Dette er food porn», sa den første.
«Jeg vet», sa den andre. Som sikkert bare glemte seg og egentlig mente «I know» eller «word».

Foruten denne merkelige sammenblandingen av to språk var det gjennomgående en lyd som gikk igjen rundt bordet. Nemlig sj-lyden. De fleste i forsamlingen mente tydeligvis at både «sjøkken», «sjære deg», «sjeks» og «sjøtt» var riktig bruk av språket. Jeg er ikke sikker, men på et tidspunkt hørtes det ut som en av dem rettet seg selv, da han uforskyldt utalte «kiosk» med kj-lyden. Sikkert arvegods fra noen utdøende steinalderforeldre som inntil videre holder fanen høyt.

Noen vil kanskje kalle kj-lyden språkflisespikkeri når man står ovenfor ei snart voksen jente som i fullt alvor meddeler at hun «var i senga and bingewatched the whole season, helt uten break». Mens fem andre, omtrent like voksne, nikker i fullt alvor uten å trekke litt på smilebåndet en gang.

Det nærmet seg bussavgang. Jeg hadde vært vitne til en voldtekt og radbrekking av det norsk språk så voldsom at det sikkert kom blod ut av øregangene mine. Tankene gikk tilbake til en permsøknad jeg mottok da jeg jobbet i Forsvaret for en del år siden:

«Jg søker om fri i mårra fordi jeg trenger å ta det litt chill. Oxo er det bursdagen til søster. Thanx.»

Så vidt jeg kunne erindre ble det verken fri eller spesielt «chill» den påfølgende dagen.

Jeg sendte en varm tanke til både Sylfest Lomheim, Arne Torp og Finn Erik Vinje da jeg tråkket ut til bussen: «Your work is not fullført guys!»

spraak