det går ei rød linje

Jeg har nettopp vært ute og reist med familien og en del annen bagasje. To store kofferter, tre bager, ei reiseseng og ei barnevogn. Mens fruen etter landing hadde sitt svare strev med å holde tre sydenklare barn noenlunde under oppsikt, rett etter at de hadde vært fasttjoret i et flysete i fire og en halv time, var min jobb å skaffe til veie all bagasjen. La det være sagt: Jeg ville ikke ha byttet.

Jeg ble stående på litt avstand og bivåne bagasjebåndet. Eller, mest folkene foran båndet. Og noen til dels oppå. Helt innerst ved båndet stod det folk og subbet borti den svarte gummien. Ei dame i sekstiårene hadde fått gratis leggmassasje og svarte striper rett under begge kneskålene på den hvite buksa si, etter å ha gnidd seg mot båndet for å få tak i kofferten sin først. Bak henne stod en annen dame og jokket seg inn mot hoftene til sekstiåringen for å komme nærmere båndet. Folk presset mot båndet fra alle kanter. Som zoombier med kun et mål for øyet, kofferten. Aller tettest var det ved veggen der bagasjen kommer ut av et hull i veggen. Selve luksusplassen. Nesten som å reise på VIP.

Hva om alle hadde tatt et skritt bak og forholdt seg til den røde eller gule linja? Eller latet som det var en linje på de flyplassene hvor det ikke er en. Gjort livet litt enklere for oss selv som mennesker. Så kunne den som så kofferten sin gå et skritt fram, håndtert kofferten med litt alburom og tatt den med seg og forsvunnet. Men nei…

Til og med de som har vært og hentet bagasjetralle skal gni denne inntil bagasjebåndet. Sidelengs selvsagt, så de opptar mest mulig plass. Folk knuffet og presset. Uten øyekontakt, blikkene var stødig festet mot hullet i veggen. Enda hadde ikke så mye som en liten dokumentmappe kommet ut fra veggen. Båndet var helt tomt.

Jeg prøvde å se etter et slags mønster, men fant ikke noe. Damer, menn, unge, gamle, stygge og pene. Alle like ivrige. Alle med den samme innstillingen: Først til bagasjen, først til bussen, først til hotellet, først i minibaren, først til å drikke sangria til leveren skriker om hjelp.

Så kommer den første bagen endelig ut av hullet i veggen. Det går et lettelses sukk i gjennom forsamlingen. Alle trykker et lite skritt fram. Da går det et nytt sukk gjennom forsamlingen. Lyden av tett kroppskontakt bakfra. De foran går ikke et lite skritt fram. Der setter noen fysiske lover en begrensning. Den første kofferten er hvit med en rød blomst på. Jeg teller seks personer som er borte og ser på bagasjelappen om den kan være deres. Totalt kommer det bare én hvit koffert på bagasjebåndet denne dagen. Enten er folk fullstendig fargeblinde eller så tror de det sitter små folk inni bagasjerommet på fly og maler på kofferten sin.

En kjapp opptelling forteller meg at det er flere personer på innsiden av den røde linja som går én meter fra båndet, enn det er på utsida.  Folk med kofferter store som el-biler river bagasjen av båndet og klinker den inn i knær, armer og hofter som befinner seg i nærheten. Faren for både lårhalsbrudd, slatters og åpne leggbensbrudd er overhengende.

En kvinnelig reisende i midten av tredveårene får tilløp til panikk når hun ikke får tak på kofferten sin og den seiler forbi. Hun baner seg fram langs båndet noen meter for å ta den igjen, men det nytter ikke. Ansiktsuttrykket hennes uttrykker en stor sorg, hun er på gråten. Hun tror sikkert at dersom du mister kofferten på den første runden, så blir den lastet om bord på første fly til Krakow og sprengt i saltgruvene på utsiden av byen. Hun skal bli overrasket. Bagasjen kommer flere runder. Spesielt lang tid tar det heller ikke.

Jeg har sju kolli, tre barn, en bleie som skal skiftes, og returbilletter om en uke. Jeg har all tid i verden. Jeg kommer ikke til å forlate ankomsthallen før lysene slukker. Men jeg er ikke noe bedre. Jeg presser jeg meg fram da jeg ser den første kofferten min på båndet. Bare for å dulte litt borti noen, ta plassen deres og kanskje skrape en hardplastkoffertkant over skarpleggen til en av de der helt foran. Det gjør litt godt. En mann blir sint. Menn blir gjerne det. Kona hans blir indignert. Kvinner blir gjerne det. Jeg pløyer kofferten ut gjennom mengden og setter meg på den mens jeg venter til kaoset legger seg.

flyplass

Hjemme i Norge igjen? Akkurat likedan. En voksen mann blir dultet overende av en koffert som noen desperat forsøker å ta av båndet i folketrengselen. Mannen lander på båndet med begge hendene og følger båndet bortover som en hund som står oppreist på bakbeina. Problemet er at bakbeina står igjen, og etter et par sekunder er det slutt på kropp og mannen deiser ned i bakken ved siden av båndet. Ingen flytter seg. Da kan de jo risikere å miste plassen sin.

Først til bagasjen, først til bilen, først hjemme, først til å åpne taxfreevinen og spise After Eight og Fazermint med begge hendene. Sjarmerende.

Nesten uansett hvem jeg snakker med så synes alle det er uakseptabel adferd at folk skal presse seg helt inntil bagasjebåndet på flyplassen mens de venter på kofferten sin. Så hvem er egentlig disse folkene?

forrige innlegg

kulturleksjon

neste innlegg

manneinfluensa

7 kommentarer

  1. Chris

    Ja så enig hehe. Du burde også skrive om alle de som sitter i baren til rett før boarding. så skal de snike i pass køen fordi de er så forsinket 🙂 Hei beklager flyet mitt går snart jeg må forbi.

  2. Céline

    For ikke å snakke om rulletrapper og rullebånd; Stående til høyre og gående til venstre. How hard can it egentlig be?
    Heldigvis er reisende på internasjonale flyplasser mer utålmodige enn meg og går regelrett nordmenn på tur rett ned.
    En fryd for øyet 🙂

  3. Morutenhumor

    Fantastisk lesing! Du er en ener!
    Jeg har tenkt samme tanker når jeg har observert nordmenn på buffet, da særs på danskebåten i sommer. Første og siste gang på danskebåten for oss. Vi har fått et nytt uttrykk her i huset etter det, vi refererer ofte til det også. “Som nordmenn på danskebåten”.
    Vi havnet oppi et ballongslipp på et lokalt kjøpesenter for ikke lenge siden. Samme tendenser. Som nordmenn på danskebåten.

  4. Geir

    Så sant, så sant. Jeg skal innrømme, som en av de som forsøker å holde meg utenfor streken mens jeg venter, at jeg også finner stor glede i at kofferten min treffer noen av disse overivrige menneskene i kneskålen eller andre steder når jeg røsker kofferten litt ekstra hardt av båndet. Det er godt å høre at det ikke bare er meg.

  5. Finn Risnes

    Fullstendig SPOT ON! Eg syns det er hysterisk morsomt å observere bagasjedyr i sitt naturlige habitat! [Insert-latter-tåre-smilefjes-her]

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink