Under lunsjen på jobb her en dag kom vi i prat om Odd Børretzen. På dette tidspunktet var ingen kjent med at han skrev navnet sitt på en litt jålete måte. Flere mente at han kunne vært et verdifullt bidrag i neste «Hver gang vi møtes». Odd Børretzen synger «Jeg hater Barbie-girls». Klikkvinner og garantert VG-lista. Stemningen rundt bordet var god, forslagene satt løst: «Jeg hater styggen på ryggen», og «Jeg hater rompa mi».

Det kom opp et relevant spørsmål som satte et nytt preg på diskusjonen rundt bordet: Er Geir Børresen sønnen til Odd Børretzen? Dette åpnet for nye betraktninger. Glede og diskusjon stod i sentrum, fakta var underordnet i et kort avbrekk fra en seriøs verden. Geir Børresen sin karriere ble oppsummert fritt etter hukommelsen. Han hadde vært inni Labbetuss, Max Mekker og sikkert både Smurfene, Vibeke Sæther, Smitt og Smule. Det ble sågar hevdet på et tidspunkt at Geir Børresen hadde vært inni Odd Børretzen. Riktig så morsomt var det.

Plutselig var han der. Han som har sittet litt på siden, ikke hatt så mye å delta i diskusjonen med. Han som har dratt opp telefonen, speed-dial på Wikipedia og lest et par setninger. Diskusjonsdødaren. I et pusterom i den stadig mer levende og engasjerende debatten melder han: «Odd Børretzen er død og Geir Børresen er ikke sønnen.»

Idiot.

labbetuss