– Bare en episode til før vi legger oss?
– Ok da, men det blir siste, blir en lang dag i morgen.

Klokka skifter snart dato. Vi ligger på sofaen, fullstendig oppslukt av narkotikakartellet til Pablo Escobar i Narcos. Eller House of Cards, Sons of Anarchy eller Downton Abbey.

I morgen tidlig kommer vi knapt til å være mennesker, ha Netflix-tryner og love hverandre dyrt og hellig at «i kveld skal vi legge oss tidlig». Akkurat som i går. Og kvelden før der. Og en rekke andre kvelder.

Mange andre goder som er skadelig for oss forbrukere er godt belagt med særavgifter som blant annet har til hensikt å redusere forbruket. Alkohol, tobakk og sukker er alle belagt med en form for ekstra avgifter. Men strømmetjenstestene hadde gjemt seg den dagen disse avgiftene ble delt ut. For under hundrelappen kan du derfor få fri tilgang på altfor mange serier og filmer, uten at det er forbudet med verken ekstraavgifter eller begrensninger. Vi kan fråtse i utvalg som Netflix, HBO, Viaplay og TV2 Sumo og sikkert en rekke strømmetjenester som jeg ikke har oppdaget enda. Sammen tilbyr de muligheten til å sitte oppe hele natta, uten at vi må ta til takke med verken tv-shop eller danseband-tv.

Episoden er ferdig. Narkohaiene strides innbyrdes, spenningen er til å ta og føle på. Blikk veksles. Ingen vil bryte isen. Fruen tar endelig ansvar:

– En til?
– Enda en?
– Bare en.
– Ok, bare en.

Takket være Netflix er folkehelsa i Norge sannsynligvis på vei inn i en kollektiv søvndeprivasjon.

Politiet er hakk i hæl, men Escobar er fortsatt på frifot. Jeg tar ansvar denne gangen:

– En siste?
– En siste. Det er jo snart helg.

Det er ikke det. Det er tirsdag.

Fruen har gapt over for mange episoder og sovnet på sofaen. Jeg ser enda en episode. Serieutro. Dårlig gjort, men fristelsen er for stor, tilgjengeligheten er altfor god. Bakrusen kommer i morgen da jeg må se den samme episoden på nytt uten å røpe at jeg har sett den. Sirkelen er ond: Etterpå kommer jeg til å presse på for enda en episode.

bareentilflix3