en god idé

Jeg har alltid hatt litt lett for å bli revet med. Bli litt i overkant entusiastisk og automatisk synes at en ny idé er en god idé. Og da er det all-in. Da jeg gikk Sjøkrigsskolen og vi seilte til Brasil, syntes jeg det var en kjempegod idé da Yngve (anonymisert av hensyn til personvernet) foreslo at vi skulle kjøpe med 100 prøvebikinier hjem, for å starte import og salg i Norge. Det var ingen spesielt god idé. Eller et halvt år senere da samme Yngvar foreslo at vi skulle kjøpe leilighet i Brasil. Ett år etter at kjøpet var gjennomført, lærte vi gjennom finanskrise, konkurs og B-gjengen at det heller ikke var en spesielt god idé. Eller, lærte blir gjerne feil ord. For i går ble jeg utsatt for en ny god idé.

For å opptre som ansvarlige foreldre har vi innført pad-, pc- og mobilfri fram til barne-tv. Resultatet er at hele familien går rundt som zoombier fram til Fantorangen endelig begynner å leke med snabelen sin. Det var i denne dødperioden at datter nummer to fikk en god idé. Lediggang er som kjent roten til en del vondt. Den gode ideen var at vi skulle leke spøkelser. Alle jentene og jeg. Absolutt ikke klok av noe som helst tidligere skade, reagerte kroppen min som forventet. Pulsen gikk opp, gluggene gikk ned. Jeg fant fram hvite lakener. Så var leken i gang.

Rundt meg svirret det spøkelser overalt. Små jævelspøkelser var høyt og lavt. Jeg sverger, det ene satt inni kjøleskapet på et tidspunkt. Jeg befant meg plutselig i midt i Ghostbusters. Filmusikken spilte i hodet mitt. Jeg var Bill Murray. Jeg hektet støvsugeren over skulderen og tok opp jakten. Havarikommisjonen vil nok i ettertid konkludere med at det var her den største feilen ble begått.ghostbusters Etter flere runder i stua klarte jeg å presse de to minste inn i et hjørne. Etter å ha påført dem nok sugemerker fra støvsugeren til en ny bekymringsmelding fra barnevernet, satte jeg etter den største opp trappa. Men med ett var det slutt på ledningen, og all moroa. Jeg ble rykket bakover og dreide rundt, slik at jeg falt framlengs ned trappa. Jeg traff trappetrinnene omtrent samtidig med nesen og understellet. Vanskelig å si hvor det gjorde mest vondt. For sikkerhetsskyld rutsjet jeg på magen ned de siste tre trinnene og endte opp i en haug i bunnen av trappa. Det ble tåkete. Den eldste datteren min hadde kommet ned. Hun la et laken over meg og erklærte meg død på stedet. Imidlertid hadde jeg nok liv igjen i kroppen til å sende en pulserende blodstrøm ut i gjennom nesen. Hell i uhellet var at blodet gikk rett i støvsugerrøret som lå to centimeter fra nesen min og gapte.

Da jeg våknet stod tre ku klux klan-lookalikes og kikket bekymret ned på meg. Jeg beroliget dem med at jeg var ok. «Pappa, det ble hakk i trappa». Det var da jeg ble skikkelig redd.

forrige innlegg

halloween

neste innlegg

vår tids siste tabu

4 kommentarer

  1. siri

    Hei! Du skriver utrolig morsomt, holdt på å le meg i hjel her jeg sitter 🙂

  2. Susanne

    Haha

  3. Vegard

    Oddgeir.
    Du må teame opp med Klevis. Han kan det der han og!! Så kan dere fikse skader på leilighetene i fellesskap. To fluer i en smekk, og ikke minst tenkt på all sympati og medfølelse du får, basert på idioti:-)
    Keep on going!

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink