Skolen hadde innkalt til forestilling for at vi foreldre skulle se hva andreklassingene hadde arbeidet med den siste tiden. Forestillingen skulle være klokka halv ni om morgenen. Ikke all verden av tidspunkt for folk i lønnet arbeid, men fruen sov etter nattevakt så oppmøte var udiskutabelt. Ved ankomst oppdaget jeg at alle ungene var kledd i svart. Ikke en detalj jeg hadde vært involvert i, men fruen hadde sikkert en finger med i spillet. Et visst inntrykk gjorde det i alle fall å se rundt hundre smilende barn i like klær mens vi foreldre stuet oss sammen på tribunen.

I stedet for en lang kjedelig intro fra en lærer som skulle fortelle om læringsmål, integrasjon mellom fagene og hvor flinke barna hadde vært, startet det rett på. In medias res. Vi skulle på romreise sammen med elevene.

Ingenting stygt om Lillebjørn Nielsens «Barn av regnbuen», men det var herlig befriende å kjenne hårene reise seg da hundre barn knuste i gang på bortimot perfekt engelsk med «Little Einsteins» mens vi fløy ut i verdensrommet. Da jeg gikk i andreklasse satt vi bak pulten vår og uttalte det engelske ordet «ball» i kor. Det var akkurat små Einsteins de framstod som mens de forskjellig vis underviste oss foreldre om sol, måne og stjerner som befant seg i verdensrommet.

Overgangene mellom innslagene satt som skudd og ungene visste hele tiden hvor de skulle være. Ungene oppførte seg så eksemplariske at jeg lurte på hva lærerne hadde gitt dem.

Hele forestillingen var akkompagnert av youtube-videoer som rullet over storskjermen med musikk og stjernebilder. Det fikk så være at pop-up reklamen fra Ticket reisebyrå med jevne mellomrom prøvde å friste oss til å forlate verdensrommet og heller dra til Cran Canaria. Vi reagerte ikke på det fordi vi satt fengslet og fulgte våre håpefulle.

Hvordan man klarer å få så mange barn til å framføre med høy og klar stemme og framvise en sånn selvtillit, mens 150 foreldre sitter i publikum og bedømmer, vet jeg ikke. Men imponerende var det. Jeg prøvde å tenke tilbake til mine egne forestillinger i 7-års alderen hvor jeg sikkert sannsynligvis stod gjemt i et hjørne og hvisket. Tankerekken ble avbrutt av et unisont kor.

Gåsehuden nådde nye høyder da nesten hundre barn sang om en avdødd dinosaur mens de gjorde synkrone håndbevegelser. Kombinasjonen av de behagelige barnestemmene sammen med læreren på piano gjorde at det var flere som måtte opp å justere maskaraen eller korrigere en skjev linse. Ingen tok nevneverdig på vei av at dinosauren midtveis i sangen døde og ble omdannet til olje. Opplevelsen var verd ofret.

Det var gym, naturfag, historie, engelsk, musikk, forming, prosjektarbeid og samhandling stappet sammen og komprimert. Ikke ulikt arbeidslivet. En rekke fag og egenskaper satt sammen for å levere prestasjoner.

Etter en trygg retur til Tellus fremførte de årets BlimE-dans med en sånn innlevelse at det ikke kunne bety annet enn at de stod inne for budskapet om å strekke ut en hånd uavhengig av kjønn, legning, hudfarge og religion.

Etter en halvtime var det over. Stolte foreldre, barn og lærere smilte til hverandre. Barna strålte og løp til sine foreldre for velfortjent skryt.

Å bedømme en hel generasjon av lærere og barn basert på en tretti minutters lang forestilling holder nok ikke empirisk helt mål. Men som stolt tilstedeværende far med skjev linse dro jeg i alle fall den konklusjonen at vi var i trygge hender da jeg satte meg smilende i bilen og kjørte til jobb.

romskip

Kred til toeren for tegning, da den faste illustratøren satt fast i et tøybleieskift.