I et noe klønete forsøk på å gå ned en trapp forrige uke, klarte jeg å brekke foten. I flere biter. Så nå ligger jeg for det meste på sofaen og vekselvis kjenner på smerter og behagelig pillerus samtidig som jeg venter på operasjon.

For å fortsatt bli verdsatt som et individ her hjemme er det viktig å opprettholde en viss grad av hygiene. Ellers kan man falle i kategorien «søppel og utbyttbar». I går var det derfor på tide med litt personlig pleie.

Jeg var hjemme alene og det dukket ikke opp noen fra hjemmesykepleien så jeg måtte stå for jobben selv. Velferdsstaten har helt klart fortsatt sine åpenbare mangler. Jeg gikk inn på badet og kledde meg naken. Speilbildet avslørte at barbering var på sin plass før jeg kunne vaske bort tre dager med krykkesvette.
Jeg barberte meg. På ett bein. Etter å ha gjort unna halve ansiktet hadde jeg så mye melkesyre og krampe i låret at jeg ufrivillig anla en movemberbart for å avslutte litt tidligere. Med ansiktet fullt av barberskum humpet jeg ut i senga og brukte et godt kvarter på å komme til hektene.

På sykehuset hadde de forklart at en søppelsekk og tape var gode virkemidler for å beskytte gipsen under dusjing. Jeg kalkulerte at jeg ikke hadde krefter til å kle på meg og hente søppelsekk, så jeg humpet ut i boden kun iført barberskum og krykker.

Trygt inne igjen, etter en seanse som både naboen og jeg helst vil glemme, satte jeg meg på dolokket og tredde foten ned i søppelsekken og tapet rundt. Det så ikke spesielt smart ut. Det så ikke spesielt tett ut heller. Tiden skulle vise at jeg hadde rett.

Ved første vanndråpe som rant nedover låret kjente jeg at tapingen ikke fungerte. Posen fungerte med andre ord mot sin hensikt og holdt vannet på plass rundt gipsen. Det var ikke noe alternativ å snu. Jeg løftet kneet så høyt jeg kunne og satte det mot veggen. Da rant det i alle fall ikke rett ned i posen. Jeg fikk hodet under dusjen og fisket fram ei flaske med vaskemiddel. Sikkert balsam siden det skummet så dårlig. Men man har ikke tid til å være kresen når man dusjer på én fot med gips og søppelsekk.

Jeg balsamerte hele kroppen og på grunn av benstillingen fikk jeg usedvanlig god tilgang til enkelte områder på kroppen. Imidlertid var melkesyre og krampe på full retur, så jeg rakk verken å undersøke for prostatakreft eller hemoroider mens jeg var der nede. Jeg lukket øynene og puttet hodet under dusjen for å skylle vekk balsamen. Mens jeg stod der med den ene foten oppover veggen og øynene lukket, kjente jeg at tyngdepunktet mitt forskjøv seg sakte til siden. Noe var ikke helt som det skulle være. Jeg falt.

I et febrilsk forsøk på å redde de kroppsdelene som enda var noenlunde inntakt, grep jeg etter noe å holde meg i, men verken shampo- eller balsamflasker har den evnen at de kan holde en voksen mann med gips som er i fritt fall.

Jeg falt bakover med en flaske i hver hånd. En mumie hadde hovedrollen i revyen som avspilte seg. Dusjveggen spratt opp og jeg falt videre ut i baderommet. «Hold foten høyt» rakk jeg å tenke før jeg landet utover gulvet med baken først og søppelsekken i været.  Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvor håndtaket til krykka endte opp, men det var en annerledes opplevelse.

Jeg krøp ut på soverommet og kravlet meg opp i senga. Sengetøyet fikk fungere som håndkle. Tapen som hadde festet posen til låret mitt fungerte ikke som noe annet enn brasiliansk voksing. Jeg hylte av smerte. Mye verre enn å brekke foten. Søppelsekken var full av vann. Gipsen så ut som pappmasje. Jeg krøp naken ut i boden og hentet skjøteledning og la meg i senga med hårføneren på full trøkk.

Flaks at jeg sikkert bare skal ha gips i seks uker.

sketch1479758523595