Når du ligger på røntgenbenken og hører «oi, oi, oi!» fra bak den trygge stråleveggen da forstår du at det ikke kommer til å bli noen tur til Oslo for å se cupfinalen dette året.

Jeg huket meg ned fra benken og krykket inn til dem.

-Brudd?
-Nå er det vel egentlig legen som må svare på det.

Jeg kikket opp på den lysende tavla. Du trengte ikke akkurat å være professor i ortopedi for å se at foten ikke var helt etter normal standard. Beinet stod i de fleste retninger og man så tydelig fire-fem biter av puslespillet som ikke lå på plassen sin.

Jeg tok krykkene fatt og krøplet meg ned igjen til legen på legevakta for å få dommen. Den samme legen som hadde klemt på foten for en halvtime siden og sa at det knaset inne i foten. Så klemte han en gang til og smilte. Sikkert mye morsommere for han enn feber og kusma. Jeg ser for meg at diagnosen kom inn på lege-cv`n hans. Sykt. Hyggelig å være til hjelp tenkte jeg.

Så bar det fram og tilbake mellom noen kontorer, et par leger og noen sykepleiere før jeg plutselig satt i en gynekologstol og ble halvgipset fra kneet og ned. Hvis du ikke føler deg stusselig nok fra før, så passer de på at du gjør det når du får tredd på en blå papirbukse med knyting i livet.

Endelig hjemme slet jeg med inn døra med krykker, gips, blå papirbukse og en sko og ei bukse under arma. Femten minutter etter at jeg landet på sofaen med beinet over hjertehøyde, dro fruen på nattevakt på det samme sykehuset som jeg kom fra. Eller «for å passe på de som virkelig er syke» som hun formulerte det.

Omtrent femten minutter senere høre jeg den første lyden fra andreetasjen hvor jentene sover.

-Pappa, jeg må tisse!

Fruen hadde for så vidt advart meg. Treåringen hadde hatt turdag i barnehagen uten å åpne termosen sin og hadde kompensert med å drikke bortimot en liter varm saft rett fra termosen før hun la seg. Av og til virker verden som et ondsinnet komplott.

Jeg fisket opp krykkene fra gulvet og bega meg i vei opp trappa. Fortsatt iført blå papirbukse og en del smertestillende. På trinn to oppdaget jeg at det sannsynligvis var første gangen jeg noensinne gikk i trapp med krykker.

-Pappa!
-Jeg kommer snart, begynn å gå inn på do!
-Du må bære meg!

Jeg strevde meg opp de siste trinnene og lagde hakk og striper i både vegger og dører før jeg var inne på rommet hennes. Armene verket mer enn foten.

-Jeg kan ikke bære deg, jeg går på krykker. Kan du være så snill å gå på badet?
– Hva er krykker?

Dialogen videre gikk som enhver samtale med en treåring. Alle svar avstedkom et nytt spørsmål som bare økte sjansen for at hun kom til å tisse i senga. Jeg satte fra meg den ene krykka, løftet ungen under arma og trodde jeg skulle klare å hinke meg inn på badet med hjelp av den andre krykka. Det klarte jeg selvsagt ikke. Det var ikke i nærheten en gang. Jeg stod på stedet hvil.

Med ett kjente jeg noe varmt på hånda. Det føltes som varm saft, noe det på sett og vis var også.

-Jeg tisset litt

I forvirringen som oppstod satte jeg ungen ned på gulvet og kommanderte løping til badet. Hun løp. Jeg humpet etter. Stående på ett bein, satte jeg krykkene langs veggen og løftet treåringen opp på doen. Det var som å åpne en demning. Melkesyren i øvre del av foten meldte sin ankomst. Da hun endelig var ferdig, var jeg så sliten i foten at jeg måtte ta et støtteskritt da jeg skulle tørke. Støtteskrittet sendte krykkene overende. Den ene landet midt over den delen av halvgipsen som ikke hadde gips. Den andre krykken deiset i flisgulvet. Smerte i både fot og øreganger. Toeren våknet selvsagt av bråket og tok en tur innom badet og skulle prøve krykkene mine.

Jeg satte meg ned på gulvet med gråten i halsen og så på at toeren og treåringen kranglet om en krykke, mens den andre lå urørt på gulvet. Det gikk sakte opp for meg at jeg skulle tilbringe helga alene med disse to, mens størstejenta var på cupfinale med fruen som reisefølge. Tissing, legging, matlaging, påkledning, krangling og krykker. Livet passerte sakte i revy på krykker.

Da hinket jeg til korset og ringte svigermor.

xray