Facebookfeeden min er så full av uinteressant propaganda og ræl at jeg kjenner litt på kvalmen hver gang jeg trykker på den usentrerte hvite f`en på blå bakgrunn. Men avhengigheten min er selvsagt så innarbeidet og dyp at jeg kan ikke la være. Mens man i Facebook sin spede begynnelse fikk hvilepuls og en god følelse av å scrolle rolig nedover, representerer hele konseptet i dag kjøpepress, clickbait, makspuls og det gale vanvidd.

Det er Candy Crush-invitasjoner, avstemninger om jeg liker Jonas eller Sylvi best og det er mulighet til å vinne en fantastisk støvsuger som kjører rundt i stua på egen hånd bare jeg deler innlegget og skriver fire smilefjes i kommentarfeltet.

Jeg er ganske konservativ når det kommer til bruken av smilefjes, skal vurdere selvgående støvsuger når den klatrer i trapp, og har ikke spesielt sansen for verken Jonas eller Sylvi. Og er det virkelig noen som fortsatt spiller Candy Crush i 2018?

At tante Else liker Rimi og at Torvald vil vinne en fleecegenser i størrelse L er informasjon jeg ikke vil forholde meg til. Dessuten trodde jeg Rimi var nedlagt. I disse påsketider er det reklame fra alt fra «Baderomsbutikken på Vinstra» til «Sotra Betong og Video» bare fordi et tilfeldig individ på vennelista mi har skrevet «påske er gult» eller «Jesus på korset» under en eller annen post for å vinne et påskeegg fylt med marsipan og ei stygg t-skjorte.

Frivillig utsetter jeg meg for en ensidig massiv markedsføring som er tilpasset mine preferanser, resultatet er at jeg blir overbevist om at jeg både trenger ny bil og ferie til Island. Mens jeg bruker opp pengene mine på det Facebook anbefaler, danser Mark Zuckerberg hele veien til banken og betaler knapt nok skatt av pengene han tjener.

Siden det er opprettet facebookgrupper for alle tenkelige og utenkelige grupperinger jeg er en del av, er det pushvarsler og små røde tall nesten hele tiden. Jeg er medlem av idrettslag, supportergrupper, matbutikker og foreldregrupper for både fotball, friidrett, ski og korps. Og jeg er temmelig sikker på at jeg ikke har unger i korps. Det er påminnelse om dugnader og treninger og spørsmål om samkjøring, leggbeskyttere og oppmøtetidspunkt til alle døgnets tider. Folk har så lav terskel for å spørre idiotiske spørsmål som 50 andre foreldre må lese, bare fordi man selv ikke gidder å scrolle eller følge med, at man mistenker en del for å ikke forstå konseptet.

Jeg er medlem av jaktgrupper, medlem av veilag, nabolag, festlige lag, julebord og luciatog. Men det hele toppet seg likevel da min mor inviterte til en gruppe hun hadde kalt «venner». Smak litt på den. Ei egen vennegruppe på facebook. Det eneste vi som var invitert hadde til felles var at vi var hennes venner. Jeg måtte ta stein-papir-saks med min søster om hvem som skulle snakke med henne. Jeg tapte…

Det er push-varsler når det sendes live fra en konsert som er så marginal at ikke en gang Håkon Moslet har hørt om dem. Og kvaliteten er så dårlig, og han som filmer er så full at det kan se ut som konserten er rammet av jordskjelv. Det deles amerikanske videoer av amerikanske katter som blir skremt av amerikanske salamandere og videoer fra «Thailand got talent», uten at de har noe som ligner på talent. For et par uker var det så mye søppel i feeden min at jeg rakk ikke å scrolle meg ned til informasjonen om at min egen bror hadde bursdag før jeg sovnet og drømte om en katt som hadde lært å gi labb.

Hver dag på facebook er en prøvelse i fordomsfrihet mot mennesker som deler videoer av katter som blir skremt eller spiller piano.

Avanserte logaritmer skal visstnok tilpasse innholdet i feeden til hva du er opptatt av og vier oppmerksomhet til. Min logaritme virker ikke. Jeg har aldri vært opptatt av plakater med rosemalte visdomsord og Rimi. Heller har jeg aldri blunket to ganger ved en statusoppdatering som sier at jeg skal klippe ut en tekst, skrive et hjerte i kommentarfeltet og se hvor mange som virkelig er mine ekte venner. Likevel er det slike ting logaritmen sender meg. Opp og ned i mente.

De sies at vi stadig bruker mer tid på Facebook. Det er jo ikke spesielt rart når du må scrolle et par kilometer før du finner ut bestekompisen din har fått seg ny dame og er på bryllupsreise på den transsibirske jernbanen. I rettferdighetens navn skal det sies at i løpet av disse kilometerne har jeg fått se to barnevogner som nesten ble overkjørt av et tog og en reklame hver for henholdsvis flytoget og NSB.

Hvor har det blitt av autentiske og trivelige Facebook hvor man fikk informasjon om hva venner holdt på med. Barn, bryllup, ferier, skilsmisser, nyoppdagede kjønnssykdommer og lokale avisoppslag?

Trykk liker hvis du fikk vite om dette blogginnlegget gjennom Facebook og ser den herlige ironien og det det enorme glasshuset jeg sitter i.

Jeg spår Facebook sin død i løpet av to år. Ok, tre da.

nettroll