Jeg har tre barn. Alle jenter. Jeg er gift med ei jente også. Jeg er helt alene. Det gjør noe med meg. Jeg gråt på ultralyden til nummer tre. Ikke fordi det var enda ei jente, men fordi jeg ble i enda større mindretall. Jeg gikk fra å være 25 % til å være 20 %. Hun med ultralydmaskina og geleen ble sint og sa jeg burde gå i meg selv og sendte meg på venterommet. Jeg gråt videre der. Jeg tror påvirkningen skjer gradvis. Familien ser jentefilmer, vi har jenteklær, smykker, ringer og dukker. Alt i fargenyansene av rosa, lilla og turkis. Jeg kan dialogen til flere Barbiefilmer utenat. For to år siden flettet jeg min første flette – kinaflette.  Jeg la den ut på Facebook og fikk hundrevis av likes. Det ga meg blandede følelser. I dag ville jeg jublet for så mange likes. Noe har skjedd. Jeg blir mer og mer feminisert. Ikke feminin, men feminisert.  Ensidig påvirkning gjør at jeg sympatiserer stadig mer med det kvinnelige kjønn. Jeg nikker anerkjennende når kvinnesaksforkjempere snakker, jeg avbryter zappingen når jeg kommer til kanalen Fem og jeg ler når menn ryker ut av Farmen. Nå har det gått så langt at jeg her en kveld satt og så en damefotballkamp, og tenkte for meg selv at dette var god underholdning.

I går kveld var jeg på foreldremøte på skolen til eldstejenta. Etter en lang time om gruppeinndeling, læringspedagogikk og rydding i garderobene, skulle en lærer si noe om matematikk. I matematikk er ungene delt etter kompetanse, og den kvinnelige læreren kunne, med dårlig skjult stolthet for sitt eget kjønn, meddele at det er flest jenter på den mest avanserte gruppa. Kroppen min reagerte på denne informasjonen som om jeg hadde fått speed intravenøst.  Jeg spratt opp i stående stilling. Fikk overblikk og konstaterte at jeg ikke var høy nok. Selv om jeg er ganske girlpowerhøy, i alle fall hvis man teller med håret. Jeg klatret opp på bordet, ikke så elegant som jeg håpet, men jeg kom meg opp. En kaffekopp veltet under seansen. Men det kunne ikke vært spesielt varm kaffe, fordi mora til Elvira som fikk den over seg, verken la på sprang eller tømte kald saft over skrittet sitt. Vel oppe på bordet strakk jeg armene i været og ropte «Girlpower!». I beruselsen over min egen entusiasme for at et kjønn var overlegent det andre i matematikkfaget, forstod jeg ikke blikkene og den manglende entusiasmen hos de andre.  Det var først en stund etterpå, kanskje på grunn av de samme blikkene som ikke forsvant, at det gikk opp for meg at jeg begynte å bli i overkant farget. Farget av å bo sammen med bare jenter, farget av hårbånd, sminke, lypsyl, Monsterhighdukker og Lego Friends. Jeg forlot foreldremøtet under et langt innlegg fra gymlæreren om at elevene nå skulle begynne å dusje etter gym. I følge gymlæreren skulle dette gå så bra og alle måtte bare glede seg. Å utdype hva jeg tenkte om gymlæreren sin entusiasme for dusjing blir nok i overkant insinuerende, men jeg tenkte mitt da jeg strøk på dør. Begeret var fullt, bunnen var nådd. Jeg måtte gjøre noe maskulint. Jeg gikk hjem og la om til sommerdekk. I starten av november.
girlpower3