Rosenborgkamp på tv klokka åtte. For å kompensere for å okkupere stua og tv`n hele kvelden, tilbød jeg meg å legge toeren. Barnehageungen var allerede i drømmeland og hun største fikk klare seg selv.

Kvart på åtte. Vi gikk på badet. Nok av tid til å tisse, pusse 12 melketenner, vaske det lille ansiktet, bre over dyna, si god natt og slukke lyset.

Trodde jeg.

– Er du ferdig å tisse snart?

– Ja, men jeg tror jeg må bæsje også?

– Neida, det kan du gjøre i mårra.

– Mamma sier det er farlig å holde bæsjen inni seg.

– Neida, det er sterkt overdrevet.

Ungen valgte selvsagt å høre på mora si, og brukte tid som opplevdes som en evighet på å presse ut noe på størrelse med kaninavføring.

– Pappa, du må pusse ekstra godt der jeg mistet en tann og det kommer ny!

– Det er ikke noe ny der enda.

– Mamma sier at vi må pusse godt til den kommer.

– Det gjør hun nok.

– Kanskje den kommer i natt?

– Hvem vet?

– Du pappa, tror du noen har sett tannfeen?

Da vi endelig forlater badet hører jeg at dommeren blåser i gang kampen. Jeg stresser og gjør banale leggefeil:

– Nå må du legge deg ellers blir det ikke lørdagsgodt til helga.

– Jeg holder på!

– Du holder på litt sakte kanskje?

Etter to runder på rommet med bamser, litt gråt og lovnad om lørdagsgodt får jeg henne endelig under dyna. Jeg slukker lyset og lister meg ut i gangen.

– Pappa!

– God natt!

– Pappa, vi har ikke funnet i klær til i morgen.

– Vi gjør det i mårra.

– Mamma sier at vi må finne i klær kvelden før, ellers blir det så travelt.

– Så overraskende.

Jeg går inn på rommet, skrur på lyset og åpner demonstrativt klesskapet. Hun går gjennom alle kjolene og bestemmer seg for en i rosa. For første gang siden vi forlot stua har noe gått fort. Men…

– Pappa, blir det varmt i mårra forresten?

– Ja.

– Da vil jeg ha shorts.

– Sikker?

– Ja, kan du ta dem ned?

Jeg finner fram fire shortser og holder dem opp.

– Jeg tar den lilla.

– Bra.

– Hvorfor det?

– Jeg vet ikke, bare ta den du.

– Nei forresten, rød.

– Det er to røde.

– Den med sommerfugl på.

– Det er ingen med sommerfugl på, det er en med blomster og en med noe som ligner på en hest.

– Det er en enhjørning.

– Javel.

– Jeg vil ha den med sommerfugl, kan vi se om den er på vask.

– Nei.

– Neivel, da tar jeg kjole i stedet.

Jeg husker ikke den videre dialogen som utspant seg om kjolevalg. Jeg gikk i svart. En slags forsvarsmodus jeg har opparbeidet av å bo sammen med fire personer av et annet kjønn enn mitt.

Det jeg imidlertid husker er hvordan kameraene zoomet inn på dommeren da han blåste av til pause, akkurat samtidig som jeg kom opp i stua.

sengetid