Av og til tar man i et ekstra tak. Gjør noe mer enn det som er forventet. Spesielt for ungene sine. Man løper om kapp, leker mumie tullet inn i dasspapir eller lager rebusløp og hinderløype fram mot lørdagsgodteriet. Alt for litt smil og glede. Det er tungt, jeg innrømmer det gjerne. Det er lettere å gå, leke mumie uten dasspapir eller gi dem godteriet rett i kjeften. Men noen ganger får vi ånden over oss. I går var en sånn dag.

Det var Halloween. Jeg hadde pappapermisjonsdag med småtten og all verden av tid og energi. Jeg skulle levere toeren i barnehagen, så før vi forlot huset fant jeg fram et skrik-kostyme som jeg tredde på meg. I etterpåklokskapens lys ser jeg at dette skulle jeg selvsagt aldri ha gjort. Tre- til femåringene som nettopp har tatt avskjed med mor eller fars trygge favn, og sitter søvnig med en tørr brødskive og melkeglasset sitt i hånden, er så visst ikke en målgruppe for det som var i gjære. Jhalloweeneg valgte overraskelsesmomentet. Med en blodig sabel i den ene hånden, et hestehode i den andre, skrik-maske og mørk kappe sprang jeg inn i det svakt opplyste rommet. Svak belysning for at ungene skal få en rolig og harmonisk start på dagen. Akkurat ja. Vel inne i rommet hoppet jeg opp på trillevogna med mat og satte i et ul. Jeg visualiserte en hyene da jeg lagde lyden. Adrenalinet kokte, ungene hylte og skrek. Jeg hadde ikke flere ess i ermet, så jeg løp mot utgangen. En udefinert kraft sendte meg innom personalrommet hvor jeg skremte all livslyst ut av to førskolestudenter som hadde sin første dag på utplassering. Deretter løp jeg hjem. Avdelingslederen Thomas opplevde nok en formidabel faglig utfordring da han kollektivt måtte trøste 11 barnehagebarn og to studenter som alle reagerte innenfor spekteret stille gråt til vill panikkangst.

Det tok to timer. Da kom bekymringsmeldingen fra barnevernet til min kone. Hun hentet i barnehagen den ettermiddagen. Jeg lå under dyna, rullet inn i dasspapir som en mumie og tenkte på hvor det gikk galt.