Et intervju med Idrettsleder Roger Gjelsvik stod forrige uke på trykk i flere norske aviser under overskriften: «Roper varsku om hysteriske foreldre: – Ulykker er prisen å betale for å unngå mange overvektige og syke»

Dumme folk, tenkte jeg etter første gjennomlesning. La ungene deres bli feite fordi dere ikke lar dem utfolde seg.

Så ble jeg sittende å tenke litt.

Min barndom bestod av sykling uten hjelm, klatring i høye trær, politi og tyv på store kampstein og hopping fra båten uten redningsvest. Ungene mine har langt fra den samme friheten som jeg hadde. De sparkesykler med hjelm og redningsvest. De tror de klatrer når de sitter på ei grein med armene mine godt festet rundt livet. De bader med armringer, og badering i 30 centimeter dype basseng som er oppvarmet til kroppstemperatur. Jeg holder hånden til toåringen ned sklia, jeg går bak henne og sikrer i trappa. Kanskje er jeg det Gjelsvik kaller hysterisk? Men hvis dette er et samfunnsproblem er det mange av oss.

hjelm

Samtidig som min generasjon startet med utdanning, arbeidsliv og barneproduksjon så eksploderte HMS på norske arbeidsplasser. Vi ble voksne i en tid hvor privatøkonomien i Norge ble så god at vi fikk råd til å prioritere sikkerhet.

Sikkerhet er en kjempebusiness. Små og store produkter som i større eller mindre grad gjør livene våre litt tryggere. Og kan du sikre det mest verdifulle du har, så gjør du selvsagt det. Og sannsynligvis har det aldri dødd færre barn av ulykker enn det gjør i dag. Heldigvis.

Vi har innbruddsalarm på døra og barnesikring på strømkontaktene. Barna våre vokser opp med en babycall på nattbodet som sikkert måler temperaturen både i rommet og i barnet og direkteoverfører bilder opp i stua. I et av verdens minst solrike land bytter vi barneseter hvert tredje år i tilfellet de har blitt sprø av sola og vi har biler som er tapetsert med kollisjonsputer. Vi kjøper trampoliner med sikkerhetsnett, trappegrinder, rekkverk foran ovnen og barnesikringer på skuffer og skap. Vi har blitt voksne i en tid hvor både arbeidsplasser og privathusholdninger har prioritert og hatt råd til sikkerhet. Vi er indoktrinert og hjernevasket.

Dette kan vi harselere med til vi skifter farge. Det synes jeg til og med vi skal gjøre. For mange ganger er vi enormt hysteriske i vår streben etter at alt skal være trygt for barna. Men vi må ikke glemme det fundamentale: Foreldre ønsker det beste for barna sine. Ønsker at de skal være trygge.

Vi kler opp ungene i refleks, klær med hetter som er kneppet på, de har lys og refleks på sykkelen og de har mobiltelefon i lomma, slik at de kan ringe hjem hvis det oppstår det minste problem, vi følger med og passer på. Så plutselig skal vi gi opp denne sikkerheten, hive barna i badevannet, jage dem alene på skoleveien og slippe dem opp i trærne. Jeg kan forstå at foreldre i denne konteksten er engstelige.

Det hadde sikkert vært lurt og sikkert stort sett gått bra å slippe opp litt. Og det må vi som er foreldre jobbe med. Men kontrasten blir så stor. Foreldre er ikke utstyrt med en knapp som kan skrus av og på når det gjelder sikkerhet for egne barn. Å kalle hysteriske og overengstelige foreldre for nettopp hysteriske og overengstelige løser ingenting.

Å skylde på foreldrene er nok på mange måter riktig. Men det løser ikke problemet. Hvis barnet henger fem meter opp i tauene over hard betong kan du ikke klandre en far som opplever det som utrygt og vil ha barnet ned. Du får ikke en overbeskyttende mor til jage ungene sine opp i trærne som aper, bare fordi samfunnet er i ferd med å få et fedmeproblem.

I artikkelen blir det hevdet at dødsfall er prisen å betale for å ha barn i aktivitet og i idrett. Dette er eksemplifisert med et fotballmål som falt overende og drepte et lite barn. Det er jeg ikke med på. Det er ikke godt nok. Mine barn skal ikke dø av å få et fotballmål i hodet.

Idretten kan ikke få amnesti fra å tenke sikkerhet. Selv om idretts-Norge er bygget på frivillighet, medfører det å være idrettsleder et ansvar. Evner ikke en idrettstrener å tenke sikkerhet er han ikke egnet til å være trener. Han har ansvaret for aktiviteten barna mine driver med.

For oss som nasjon er det sikkert bedre at tre barn dør av å få et håndballmål i hodet enn at halve nasjonen blir offer for fedme. Men det er ikke problemstillingen som en enkelt far står ovenfor når han føler seg usikker på om aktivitetene til barnet er trygt. Han vil fjerne barnet fra den utrygge aktiviteten. Sørg for at det målet i idrettshallen sitter fast. Ungene mine skal ikke bli skadet av å få et usikret fotballmål i hodet.

Det er et skille mellom å falle og skrubbe opp kneet sitt, kontra det å falle fra stor høyde eller få en tung installasjon over seg. Det er ulike risikobetraktninger og risikoforebyggende tiltak som må ligge til grunn. Dette må idrettsledere forstå.

Selvsagt kan det alltid skje ulykker, vi kan ikke garantere oss 100 % mot det. Men utryggheten skal ikke komme fordi idretten ikke tenker sikkerhet. Innstillingen kan ikke være at «ulykker er prisen å betale». Det er ansvarsfraskrivelse og hvilepute på en gang. Innstillingen må være at «ulykker skal unngås».

Foreldre er nok i overkant beskyttende og hysteriske. Men å fortelle dem det, løser ikke den framtidige fedmeproblematikken. Idretten må imøtekomme disse foreldrene i stedet for å kalle dem hysteriske. Idretten må klare å ha to tanker i hodet samtidig, idrett og sikkerhet, slik at foreldre som er indoktrinert med HMS på godt og vondt, også tør å la barna sine få utfolde seg.