Ikke så rent sjelden har fruen rett når det kommer til betraktninger om barn her hjemme. Og ikke så rent sjelden tar jeg feil. I starten mente jeg unger måtte lære seg å beherske kaos og uorden. Fravær av rutiner ville gjøre dem tilpasningsdyktige, kreative og dynamiske. Det gikk fort over. Fruen 1 – meg 0. Unger trenger rutiner. Ganske mange faktisk.

Det som imidlertid har slått meg er hvor fort det går inflasjon i nye rutiner. La oss se på treåringen som bor her i huset:

På grunn av at jeg på klønete vis hadde brukket foten, hadde fruen lagt treåringen i en lengre periode. Jeg registrerte at treåringen gikk på badet sammen med mora, pusset tennene, leste bok og la seg til å for å sove. Ingen omveier, ingen dikkedarer, ikke noe tull.

Etter at gipsen var borte kom vi inn i en periode hvor jeg begynte å legge ungen (trolig mente fruen at jeg også hadde behov for noen rutiner). I alle fall begynte dette med legging da å balle litt på seg.

Det begynte i det små. Først skulle hun pusse tennene litt selv. Helt ufarlig tenker du, det tenkte jeg også. Kvelden etterpå skulle hun også pusse tennene litt selv og en ny rutine var dermed etablert. I tillegg skulle hun ta på tannkrem selv. Fortsatt ufarlig tenker du. Ja vel. På dag tre skulle hun vaske ansiktet selv, neste dag skulle hun sove med lyset på. Og sånn gikk dagene. En liten endring i rutinene hver dag. Stadig i hennes favør.

Jeg hater skriking. Det gjør vondt og bringer sjelden noe godt med seg og til tider firer jeg på både ett og to prinsipper for å slippe avmaktsfølelsen og den skjærende lyden. Skriking er et svært effektfullt våpen mot trøtt mann. Dette vet treåringen så altfor godt. «Du er så tørst ja? Men da henter jeg litt vann, hvis du lover å ikke skrike.»

Dagene gikk og gradvis klarte den lille knotten å snikinnføre stadig nye ritualer som skulle gjennomføres før hun endelig kunne lukke øynene og ønske Jon Blund velkommen.

Her en kveld kom jeg ned i stua etter legging, knapt nok tidsnok til TV2-sporten. Energien var som sugd ut av kroppen. Legging var i ferd med å bli en samling av ritualer og innfløkte rutiner som minnet om en britisk kroningsseremoni. Jeg lukket øynene og så for meg hva leggerutinen hadde utviklet seg til:

Vi gikk på badet. Det vil si: Vi måtte først ned i kjelleren, slik at vi kunne løpe om kapp helt til loftet. Hun tok på tannkrem og pusset. Deretter tok hun på tannkrem og jeg pusset. Hun tisset og tørket. Så tørket jeg. Så vasket vi begge hendene. Med såpe. Som hun tok på selv. Hun tørket seg selv, så tørket jeg. Så gikk vi på rommet. Hun fant fram pysj. Hun prøvde selv å vrenge den, så vrengte jeg den. Så gikk vi tilbake til badet for å ta fluor fra koppen som hun åpent. Så sprang vi om kapp i senga. Jeg vant, så vi gikk tilbake for å springe på nytt. Da vant hun. Vi leste bok, hun bladde. Når vi var ferdig med boka, bladde hun gjennom den en gang til får å repetere og kommentere bildene. Så sang vi en sang. Og enda en sang. Og så en tredje sang. Så sang vi den første sangen en gang til. Så klødde jeg henne på ryggen før jeg skrudde av lyset og sa god natt. Så skrudde hun på lyset og at hun skulle bli klødd på magen også. Jeg klødde på magen mens lyset stod på. Hvem er det som liker å bli klødd på magen? Så var det nuss og klem både på ungen og bamsen. Og på den andre bamsen. Stadig med en overhengende trussel om full skriking hvis rutinene ikke ble fulgt. Deretter vinking og slengkyss i døra. Lyset fortsatt på. Så kom hun opp igjen for å tisse mer (Fortsatt rutine. Hun skal ha for imponerende blærekontroll i en alder av tre når hun klarer å tisse litt, for å spare litt til etter hun har lagt seg). Denne gangen tørket jeg (tipper hun ser på en ny potensiell rutine her). Nytt kappløp til senga. Denne gangen vant hun. Ny nuss og klem. Bamsen også. Begge sider. Og ekstra nuss og klem til dukka som ikke fikk i sted.  Ny vinking og nye slengkyss i døra. Lyset fortsatt på. Forhandling om hvor mye døra skulle være åpen. Enighet om 45 grader. Melding gitt om at det var natt og at lyset blir slått av hvis det blir flere lyder. Lyd. Inn å skru av lyset. Skriking. Lenge. Romstering og endelig stille.

Jeg gikk inn for å sjekke. Lyset var på, pysjen var av, ungen lå feil vei oppå dyna med vannflaska i den ene hånden og boka i den andre.

I morgen skal vi kutte noe rutiner.

Hvis hun ikke skriker da.

leggerutine