I bilen på vei hjem fra hytta i går satt vi som vanlig og hørte på NRK Radiosporten. Vi kjører ofte hjem på den samme tida og siden det ofte er under tippeligarunden jeg har overbevist dem om at det er bare NRK P1 som er mulig å få inn så grisegrendte strøk.

Egentlig var jeg nok den eneste som fikk med meg mye av den spennende nedrykksstriden i tippeligaen denne ettermiddagen. Fruen satt tankeløst og så ut mørket. Jentemafiaen i baksetet holdt på med sitt: Toeren og toåringen telte møtende biler så høyt de kunne. Toåringen som verken kan telle eller sitter på en sånn måte at hun kan se møtende biler, satt vel strengt tatt bare og ropte. Men mye støy genererte de to i alle fall. Det passet størstejenta på å fortelle, enda mer høylytt, der hun satt med lommelykta på mobilen sin og forsøkte å lese Harry Potter.

Radioen kunne fortelle at Mjøndalen hadde scoret og beveget seg ett skritt unna nedrykk.

– Hørte dere det? Nå blir det spennende!

Fruen kikket på meg med det tommeste blikket hun er i besittelse av, bare forbeholdt anledninger hvor jeg snakker om fotball. Toeren passerte telling av bil nummer hundre og hadde selvsagt verken fått med seg nyheten på radioen eller spørsmålet mitt. Toåringen hadde ikke en gang fått meg seg at de hadde kommet til hundre biler. Hun startet på nytt med de tallene hun kan: «To, tre, to». Harry Potter kikket opp fra boka og spurte om hvorfor de ikke spilte Rumpeldunk i stedet.

Så ble det pause. I tippeligaen, ikke i baksetet. Jeg prøvde å tenke litt. Det var farsdag. Jeg satt omgitt av en skokk fra det andre kjønn. Vi er ganske forskjellige tenkte jeg. Det er ikke akkurat det at jeg ikke har prøvd. Billetter til kamper, utsatt leggetid for å se fotball, fotballdrakter og treninger. Jeg ser snart ikke annen forklaring enn kjønnsforskjellen. Jeg følte meg litt ensom. Omgitt av de som betyr desidert mest for meg.

Så kom det musikk på radioen. Weather girls med «It`s raining men». Fruen skrudde opp lyden og strakk armene i været. Baksetet responderte umiddelbart. Jeg så i sladrespeilet at seks armer, en smokk og Harry Potter gikk i været. De sang med. Trestemt, pluss toåringen som talte til to og tre.

«It`s raining men»

Armene rundt meg gikk i takt fra side til side, bilen disset like taktfast. Teksten og toneleiet satt som ei kule. På refrenget vel og merke, jeg tror ingen aner hva de synger innimellom. Til og med toåringen var med på de siste to rundene. I alle fall på nøkkelordene, som det strengt tatt ikke er så mange av i sangen.

«It`s raining men»

Nei, det gjør det så visst ikke, tenkte jeg.

rainingmen

For ordens skyld: Mjøndalen slapp inn tre mål mot Viking etter pause og rykket ned likevel, uten at noen andre i familien min lot seg affisere spesielt mye av det.