jeg dusjer aldri alene

For et par dager siden fikk jeg en utfordring på Twitter. Min første reaksjon var å tweete tilbake og kommentere bruken av ordet «hermed». Men siden profilen til Henning fortalte at han forsker på både skoleutvikling og lesing og skriving på NTNU, sjekket jeg bokmålsordboka først. Det var lurt.

Etter å ha lest innlegget tenkte jeg, hvor vanskelig er det å overgå tre personer i en dusj? Så jeg tar hermed utfordringen.Capture

Innlegget til mammaen til Michelle kan dere lese i sin helhet her. For de som har annet å gjøre, skal jeg forsøke å oppsummere, men innlegget er faktisk verd en titt, før du leser videre.

Mammaen til Michelle er en 19 år gammel alenemor med to barn. Hun livnærer seg med å skrive en av Norges mest leste blogger. Hun har nettopp flyttet til Kypros. Etter å ha lest side opp og side ned om Frostsengetepper, ekskjærester og barneklær, har jeg enda ikke funnet ut hvorfor hun flyttet. Men siden hun tok med seg ungene sine, kan ikke motivet være det samme som John Fredriksen hadde da han stakk.

Innlegget hun har skrevet heter «Jeg dusjer aldri alene». Selv om enkelte kan få skitne tanker av overskriften, handler innlegget om hvor travelt det er å ha to barn, slik at hun må til og med ha dem med i dusjen. Spesielt når de alle er fulle av grøt etter frokost.

Innlegget har noen dristige bilder av mamman til Michelle i dusjen. (Det er fortsatt ikke for sent å gå inn.) Men merkelig nok, er det ingen unger på bildene. Innlegget inneholder også noen utsagn som jeg ikke helt forstår. Som f.eks: «Det er normalt å være usikker på om man noen gang har dusjet sammen med noen.» Jeg er faktisk litt usikker på om det faktisk er normalt?

Oppsummert så skriver mamman til Michelle et innlegg om at hun aldri dusjer alene, og for å understreke poenget på en litt uortodoks måte, har hun lagt ved tre bilder av at hun dusjer alene. Kanskje kan man kalle bildene og overskriften en smule spekulative. Men jeg skal ikke kaste den første steinen på mamman til Michelle, da knuser nemlig glasshuset mitt.

Men det kunne vært enda verre tenker jeg:

 jeg bæsjer aldri alene.

Etter at toåringen låste seg selv inne på rommet til en av storesøstrene og spiste opp halv eske med fargestifter, har alle nøkler i huset vårt vært inndratt. Det innebærer også at badet står ulåst til en hver tid. For øvrig spiller det ikke noe stor rolle, da to av tre har uansett lært seg å dirke opp døra fra utsida.

Jeg setter pris på å være alene når jeg skal tømme ryggen. Spesielt etter frokost er det godt å kunne trekke seg tilbake for å gjenskape symmetrien i universet. Noe har kommet inn, noe skal ut. Litt alenetid og man kommer ut som en ny mann, klar for de utfordringene som dagen har å by på. Men hos tre barn er respekten og forståelsen for behovet for alenetid ganske fraværende.

Idealtilstanden hadde vært å sitte på do og ha både dusj, vask og dør innen rekkevidde. Litt som på et campingvognbad. Maktbalansen mellom voksen og barn er alltid tuftet på at en voksen kan løfte og bære bort barn hvis de utfører uønsket adferd. Vi har altfor stort bad. Når jeg sitter på doen med ulåst dør er jeg bare en skulptur med tomme trusler. Hvem som helst kan spasere inn og rundt på badet uten risikoen for å bli løftet og båret ut. Det er en form for demilitarisert sone uten sanksjonsmuligheter hvor maktbalansen er helt forvridd. Dette har alle tre forstått.

Det er ikke mange dager siden størstejenta kom marsjerende inn med halve fotballaget for å spørre om tyggis. Når du sitter der med buksa på knærne og en kabel i mellomstilling, da er du både liten, sårbar og et veldig lett mål. Det ble selvsagt både Extra og Hubba Bubba på hele gjengen.

Minstejenta er imidlertid verst. Hun er som en klegg.«Bi med!» sier hun og vet utmerket godt at med litt hyling får hun det akkurat som hun vil.

Her en dag løp hun rundt på badet og jaget en flue med dasskosten. Jeg satt lenket til skåla midt i en tvillingfødsel. Om det å løpe rundt med dasskosten er hygenisk? – Nei. Noe jeg kunne gjøre med det? – Nei. Dasskosten klasket i gulv, i vegger og baderomsinnredning. Jeg satt resignert i hjørnet av rommet og ropte ut trusler om inndragelse av lørdagsgodt og gledet meg til jeg ble pensjonist.

dassborste

Eller så er det toeren som kommer inn.

«Det lukter bæsj her».
«Det er en do, må du være her akkurat nå?»
«Ja, jeg skal børste håret»
«Kan du ikke børste det i gangen?»
«Det er så dårlig lys der»

Hun er seks år. Jeg gråter inni meg.

Ellers så er vi der samtidig. Hele sirkuset. Ikke fruen da, hun må ikke på do før barna har flyttet ut. Jeg sitter i hjørnet mitt. Tre jenter løper rundt på badet, om ingen av dem har med seg venner, da er vi enda flere. De krangler om hårstrikk, løper rundt med dassbørste og prøver sminken til fruen. De vet at jeg er lenket fast og flere tørk unna å kunne aksjonere. Forleden dag knuste de ei parfymeflaske som stod på vasken. Jeg satt bare der og bivånet det hele mens jeg prøvde å gjenskape balansen i universet. Parfymelukten, bråket, fraværet av privatliv og min egen mulighet til å håndtere situasjonen gjorde at jeg ringte mamma fra doen og meddelte at jeg ikke kom til å bidra med flere barnebarn.

Akkurat da, mammaen til Michelle, tenker jeg at to småttiser rundt beina når du dusjer bare er barnemat.

forrige innlegg

lakenskrekk

neste innlegg

tre jenter – tre tannkoster

4 kommentarer

  1. Måtte dele denne på fjasebokja… Takk for en god forlengelse av livet 🙂

  2. “Noe dere gjerne ikke vet om meg …”, skriver mammaen til Michelle, og jeg nikker enig: Alt det der er ting jeg mer enn gjerne ikke vet om henne. Men deg, Odd, deg begynner jeg å få et sympatisk bilde av. 🙂

  3. Karen Ulla

    hi hi, mennesket er ett sosialt dyr. Tenk å kunne nyte tre flotte barn (to for hun med dusjen) uten hemninger, med en deilig livslyst. Egentid kan du ha etter leggetid, fnis

  4. HAHA! Leser denne på ramma og har hatt to uønskede besøk så langt. Mer siviliserte forhold her men likevel 🙂

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink