Dette er mitt blogginnlegg nummer 50. På mange måter gjør det litt vondt flere plasser i sjela å innrømme at jeg er en blogger. Trøsten er imidlertid at for flere av dere lesere gjør det nok minst like vondt å erkjenne at dere følger en blogg. Det er på tide å stikke fingeren i jorda og se både litt bakover og framover.

jubileum

Basert på hvem som liker og kommenterer på bloggen og facebook, ser det ut til at størsteparten av dere er representanter fra det kvinnelige kjønn. Det gir liv til myten om at damer er mer opptatt av barn og blogg enn menn. Men samtidig gir det også liv til myten om at damer surfer på sofaen, mens mannen gjør husarbeid. Eller så gir det liv til myten om at kvinner er lesbiske og ligger på sofaen og surfer, mens ingen gjør husarbeid. Den siste myten er kanskje ikke så veldig kjent.

Menn derimot, trykker bare liker når bloggen handler om sport eller bæsj. Hvilke myter det gir liv til, tjener det nok ingen hensikt å utdype.

Folk spør om det er penger i blogg. Det er det definitivt. Det er ikke akkurat sånn at jeg kan slutte i jobben enda, men samlet har bloggen snart generert nok penger til et tre måneders prøveabonnement på Kamille.

Bloggere får jo som kjent tilsendt en rekke produkter og blir invitert på en rekke tilstelninger og sammenkomster. Jeg fikk en kopp kaffe da jeg besøkte Morten i lokalsendingen på P1. Dessuten har jeg fått tilsendt ganske mye veggskrift og pyntebokstaver både i fast og elektronisk form. Tusen takk for det. Spesielt takk til deg som hadde laget og sendte meg bokstavene M-I-N-K-R-O-P-P-M-I-N-M-E-N-S-T-R-A-S-J-O-N. Jeg mangler fortsatt en U. Artig om du kunne hekle den også.

Det har vært mye positive kommentarer å få. Det gjør godt. Jeg har blitt veldig glad i smilefjes, spesielt de med tårer. Likevel kommer nok et nært forestående blogginnlegg til å handle om overdreven bruk og misbruk bruk av det lille gule trynet.

Men livet som blogger er ikke bare en dans oppå fine blomster.

Selv om netthetsen ikke akkurat har haglet og nettrollene ikke har stått på alle hushjørner, har jeg blitt kalt både pompøs, overfladisk, elitistisk og en dårlig far. Jeg har blitt beskyldt for å ha et nedverdigende kvinnesyn og for å overeksponere mine egne barn. Dessuten har jeg mottatt i overkant mye tyn fra en korpsbevegelse som står overraskende sterkt i landet vårt.

Jeg har vært i middag med svigerforeldrene mine både etter innlegg hvor jeg har beskrevet sexlivet mitt og innlegg hvor jeg har beskylt svigermor for å ville skyte meg med gevær. Det er klart det gjør noe med stemningen rundt bordet. Jeg har fått kjeft fra fruen for å bli avbildet i lokalavisa med rotete vinduskarm og jeg har blitt kalt inn på teppet hos skoleverket etter å ha prøvd å forklare hvordan norsk skole er organisert.

Jeg blogger videre. I dag, på dagen 48 år siden Sverige innførte høyrekjøring, har bloggen gjennomgått en liten ansiktsheisning. Ikke et ukjent fenomen når man runder 50. Ikke til det ugjenkjennelige, man såpass at man kanskje kan gjøre seg interessant for noen flere enn de man allerede har rundt seg. Selv om det fortsatt vil være mest sarkastiske sleivspark mot familielivet vil det komme noen betraktninger som kanskje vil spille på noen andre språklige virkemidler enn humor, ironi og sarkasme.

Jeg håper dere blir med videre. Jeg håper dere fortsetter å gi tilbakemeldinger. Og jeg håper dere trykker på en liker- eller deler-knapp hvis dere leser noe som var verd å dele med andre. Når jeg ser kvaliteten på alt som deles i sosiale media så øyner jeg håp.

Så kanskje en dag i framtiden. Langt der framme, får jeg en liten stjerne på blogghimmelen. Da sender kanskje produsenten meg en kaviartube fra Kavli, i håp om at jeg skal skrive noe fint om den. Da hadde jeg blitt glad. Selv om jeg ikke kommer til å gjøre det, fordi kaviaren fra Mills smaker mye bedre.

Tusen takk for at dere leser bloggen, uten dere – ingentingodd.

Helt til slutt i denne jubileumsbloggen vil jeg sende en takk til min bror som har emigrert til USA på grunn av tilgangen på vegetarmat og sympatiske presidentkandidater. Han tegner, trøster og ordner alt det elektriske med bloggen. Etter jeg har lest de tre utgavene av Kamille, skal jeg sende bladene til han. Det har han virkelig fortjent.