Det var igjen tid for det årlige kortet. Kortet med bilder av smilende barn og noen gjennomtenkte setninger om året som har gått. Vi sender kortet som en hyggelig hilsen til de vi bryr oss om. Men i tillegg til å være hyggelige, ønsker vi selvsagt å vise fram hvor lykkelige vi er og hvor pene barn vi har. Og i noen tilfeller, vise fram hvor pene vi er selv.

Den første oppgaven var å samle det siste årets bilder fra datamaskiner, mobiler og kamera. Bare det en formidabel oppgave. Det var min oppgave så klart. Mappestrukturen på datamaskinen ligner på noen nyttårsstormen Roar etterlot seg, og ved opplastning fra t­­elefoner opprettes det stadig nye kataloger og filer på de mest avsidesliggende og mørke sider av datamaskinen sitt minne. Bilder må i tillegg letes fram fra utallige dropboxer og sikkerhetsskyer som befinner seg utenfor det hinsidige. Alt dette i kombinasjon med korttidsminnet mitt, gjorde at det var umulig å finne ut om jeg hadde alle bildene.

Etter å ha brukt kvelden på å samle og se gjennom alle bildene fra året som var i ferd med å renne ut, kunne jeg konstatere at heller ikke i år ble det et bilde av hele familien samlet. Bildene fra de tre anledningene hvor vi hadde prøvd å ta familiebilde; på fjelltur, i Legoland og på stranda, var ødelagt av henholdsvis mangel på autofokus, regnvær og en tykk naken dansk mann.

Likevel var det fortsatt et berettiget håp om at vi skulle ha ett bilde av alle tre ungene samlet. Målet var å finne et skarpt bilde, hvor de så rett i kamera, smilte og hadde på normale klær. Ikke prinsessekjoler. Bildet skulle gjerne vært tatt ute i naturen. Det har noe med måten vi ønsker å framstå på. Hvis toeren i tillegg ikke hadde begge tomlene i været, ville det være en ren bonus.

Vi var én grimase fra å framstå som den perfekte naturfamilie. Kriteriene måtte vike ett etter ett.  Var ikke bildene fulle av grimaser, var det hender foran ansikt, skygger, vannkopper, nabounger eller andre løsunger. Til slutt endte vi opp med et bilde hvor to av tre kikket i kamera. Toeren hadde riktignok tommelen opp, men det var jo bedre enn en annen finger. Litt dumt var det også at det lå ei eske med pizza Grandiosa nede i hjørnet, men bildet var i alle fall noenlunde skarpt.

Fruen hadde ansvaret for layout på kortet og mente derfor at det var helt naturlig at jeg skrev teksten. Definitivt det vanskeligste jeg skriver i løpet av et helt år. Målgruppen spenner fra urbane tyveåringer som spiser asfalt til frokost, til folk som sitter i horn oppå veggen på steder der «kollektivtransport» er et fremmedord.

Skryt er en stor utfordring. Hvis man har et litt dårlig bilde, må teksten kompensere. Jeg prøvde meg fram. Men dobbel orgasme, tilbakemelding i medarbeidersamtale, toåringen sin konsistens på avføring og arbeidsfordelingen i hjemmet var tema det var vanskelig å behandle uten å bli beskylt for skryt og dermed bli et offer for baksnakk og sjalusi.

Originalitet vekter også tungt. De fleste kan nok med rette skrive «i en hektisk hverdag». Men spesielt mange poeng for originalitet scorer du ikke. Men skriver man på den andre side «Vi halser rundt som hodeløse giraffer i en symbiose av hverdagsmas og fest», blir man tatt for å være en blanding av Knausgård og Aune Sand. Det er ikke nødvendigvis bedre.

Fruen var ferdig. Matt kort, rektangulært med et snøfnugg på. Tre unger og ei pizzaeske. Det så helt greit ut. Det manglet bare tekst. Jeg hadde foreløpig skrevet «Kjære dere». Men lurte på å ta bort «dere» da det kunne støte noen som var nyseparerte, nyskilte eller noen som var foreldreløse enebarn.

Jeg ga opp og hentet fram kortet fra i fjor og skrev av teksten. Ingen som husker hva det stod likevel. Fruen husket det tydeligvis heller ikke, fordi det slapp i gjennom. Alle hjerter gledet seg.

Om ei uke ramler kortene ned i postkassen. Da skal vi sannsynligvis oppdage at det står «Jula 2014» på alle kortene. Tidspunktet for å bestille nye kort er utløpt og vi blir nødt til å putte dem i konvolutter så de komme fram før nissen ringer inn. Vi kommer også til å oppdage at heller ikke i fjor tok vi vare på adressene fra året før, så det går en hel kveld med å lete etter adresser. Jeg vil allerede nå sende en varm julehilsen til dere som har valgt å stå utenfor telefonkatalogen på nett. Dere får ikke kort.