Det var lørdag formiddag på IKEA. Vi hadde akkurat levert ungene på barneoppbevaring og hadde akkurat en time å slå i hjel før det kom til å bli proklamert over høyttaleranlegget at vi var dårlige foreldre og barnevernet ble varslet. Seksti hele minutter. Jeg bet tennene hardt sammen, snart var det hjem til sofaen og Premier League.   

Vi var på vei for å se på tørkestativ til vaskerommet. Etterpå skulle vi ha en lampe og noe annet jeg hadde glemt.  Jeg hang på fruen som et slips. Ante ikke hvor vi var og hvor vi skulle. Ble det brann og jeg mistet fruen av syne, var mine dager talte. Jeg ville ende opp med å følge pilene i gulvet og de leder som kjent ikke akkurat raskeste vei ut. På listen over steder jeg ikke ville dø, var IKEA i alle fall inne på topp tre. Kanskje enda høyere. I en plutselig følelse av dødsangst grep jeg hånden til fruen for å ikke bli etterlatt alene. Hun smilte og kysset meg på kinnet. Vi opplevde nok øyeblikket som romantisk på hver vår måte.

Klokka går fort når du har det gøy. Klokka mi stod stille. Jeg mobiliserte krefter for å si noe konstruktivt om hvordan vi skulle henge opp klesvasken. Men innspillene mine avslørte for fruen at jeg ikke tilbringer så mye tid på vaskerommet. Noe hun for så vidt sikkert visste fra før.

Vi passerte gjennom en avdeling som luktet av sterkt av parfymerte stearinlys. Det var der jeg overhørte kvinnestemmen. Hun var i slutten av femtiårene:

«Ka du synes om herran, Arild?»

Da vi passerte, snudde jeg meg og så den krumme skikkelsen til som måtte være Arild. Arild var også i slutten av femtiårene. Håret var grått og tynt, brillene hadde han trolig fått i gave fra Arne Scheie, cordfløyelsbuksen, skinnskoene og jakken han var ikledd, signaliserte med all tydelighet at «mote er noe ungdommen driver med». Jakken på sin side hadde signaliserte det samme siden Berlinmuren begynte å vakle.

Men det var ikke utseende og klærne til Arild som gjorde inntrykk på meg. Det var det triste ansiktet og det tomme blikket der han stod bøyd over en kurv med servietter og ble bedt om å mene noe om den pakken som kona holdt opp. Hadde jeg bare hatt et middels kamera for hånden kunne jeg innkassert årets bilde. Trolig i en internasjonal konkurranse. «Livet er slutt» skulle bildet hett. 

Damemennesket ga seg ikke. «Herran eller derran?». En pakke i hver hånd nå. Fortsatt servietter. Litt utålmodighet å ane i stemmen. «Arild!» Arild på sin side var så tom i blikket at han verken så servietter, kona eller meningen med livet.

Arild har sikkert voksne barn. Han hadde ikke seksti tilmålte minutter på IKEA denne lørdagen. Han hadde sikkert én etasje før, og én etasje etter middag i IKEA-restauranten. Hvis han var skikkelig heldig fikk han kjøpe en softis på vei ut. Men sannsynligvis hadde han for mye å bære på. Neste dag var det vel liten tvil om hva Arild skulle holde på med.

På utsiden gikk verden sin gang med Premier League, godt vær, øl, helgefølelse og barnebarn. Jeg var på vei uti den verdenen. Arild stod fast på IKEA og skulle mene noe om servietter.

Den dagen lærte jeg og fruen én ting hver: Det er alltid noen som har det verre enn deg selv. Og jeg lærte fruen at den dagen jeg må mene noe om servietter, så trenger hun plutselig bare halvparten så mange av dem.

serviett