20 sekunder til besvær

Tilfeldighetene ville det sånn at Verdens Diabetesdag i år falt på akkurat samme dag som jeg hadde ta-med-kake-på-jobb-dag. Gratulerer med dagen. Litt for å markere dagen, mest av latskap, bestemte jeg meg for å ta med oppkuttede grønnsaker og dipp til kakesamling på jobb. Jeg rørte ut dippen i ei skål og forseglet det hele med to runder plastfolie.

Å kutte opp en halv kolonihage ned til dippbar størrelse tok noe lengre tid enn beregnet. Derfor var jeg alvorlig sent ute da jeg beveget meg mot utgangsdøra med alt som skulle være med. Så der kom jeg balanserende med en dress som skulle til rens etter fjorårets julebord, et fat med grønnsaker og en skål med dipp i den ene hånden. Og en unge som mangler barnehageplass i den andre. Selvsagt hadde jeg glemt å ta med en bleie, så jeg stablet alt ned på gulvet i gangen, og løp inn igjen. Den 14 måneder gamle babyen, som jeg nå i ettertid ser at helt klart har alvorlige problemer med å oppfatte beskjeder, fikk klare instruksjoner om ikke røre seg.

Jeg var borte i 15 sekunder. Maks 20. Det er bemerkelsesverdig hvor mye dipp som kan renne ut i gjennom et lite hull laget med barneklør på så kort tid. Da jeg kom tilbake hadde hun ved hjelp av et begravelsesprogram hun fant på innerlomma i dressen, smurt dipp utover det meste. Derfra ble alt bare verre. I kampen for å holde dipp, unge og dress adskilt, sparket ungen bortpå grønnsaksfatet og sendte kålrot, blomkål og stangselleri utover hele gulvet. Kaoset var ved klimaks. Jeg måtte ta tilbake kontrollen. Jeg stengte småtten inn i dusjen med en pakke Mariekjeks, tørket av grønnsakene med bleien og skrapte noe av dippen tilbake i skåla si. Dressen fikk jeg ned i en søppelsekk. Til slutt fikk jeg alt inn i bilen, klar for å kjøre til jobb.

dipp

Å måle misnøye er vanskelig. Det finnes ingen anerkjent skala. Jeg klarte i alle fall ikke å se hvem som var mest misfornøyd. De på jobb, som ufrivillig måtte feire verdens diabetesdag med altfor store grønnsaker med dipp, smaksatt av restene fra julebordet fjor. Eller mannen på renseriet som mottok en dress badet i en og en halv desiliter Holiday dipp mix. Han ble ikke nevneverdig mer begeistret, da jeg sa at han fikk se på det som en faglig utfordring. Jeg ønsket han god diabetesdag og dro hjem for å slippe ut synderen som fortsatt satt innestengt i dusjen.

forrige innlegg

grensesetting

neste innlegg

et lite wienerbrød

1 kommentar

  1. He he, utrolig morsom blogg, har ledd godt av mange av innleggene dine.

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink