Noen ganger opplever jeg at vi har en noe forskjellig oppfatning av hva som er rent og hva som er ryddig hjemme hos oss.

Jeg ligger benket foran tv`n sammen ungene og prøver å forstå noe psykedelisk som foregår på barne-tv. I det fruen går for å legge toåringen spør hun om jeg jeg kan rydde litt i mellomtiden – ettersom stua ser ut som «et kaos». Jeg løfter hodet og ser rundt meg. Noen plus plus-brikker på gulvet og to glass på stuebordet, sistnevnte kan man til og med litt godvilje argumentere for at fortsatt er i bruk. Kaos er et utrykk jeg personlig ville spart til en annen anledning.

Jeg soper sammen plus plusene og tipper meg fornøyd ned på sofaen igjen. Strøkent.

Fruen kommer opp igjen. Hun tar glassene og bærer dem på kjøkkenet. Jeg gjetter at hun setter dem i maskina, sonen omkring maskina er på en måte ikke nok for henne. Jeg aner en smule demonstrativ gange, men jeg er enda ikke sikker.

Det skal imidlertid ikke gå lenge før jeg får det bekreftet. Da begynner hun nemlig å svinse inn foran tv`n, samtidig som hun banker opp puter som jeg mener ikke fortjener det, og plukke imaginært støv fra gulvet. Alt foran tv`n så klart.  Så flytter hun rundt på det stakkars stearinlyset og de to fjernkontrollene som befinner seg på stuebordet. Reiser seg opp og betrakter dem, så bøyer hun seg fram og flytter dem litt mer. Deretter sveiper hun falkeblikket over stua. Jeg ser i blikket hennes at hun har lyst til sette de henslengte ungene litt mer ryddig i sofaen, men hun styrer unna. Sikkert fordi jeg er der.

Så forsvinner hun inn på kjøkkenet igjen. Kjøkkenet som jeg ryddet etter middag. Det samme kjøkkenet hvor jeg ryddet, klappet meg selv på skuldra og var aldri så fornøyd med resultatet. Jeg hører det stables inn i maskina, vann som renner, sprayflasker som spruter og gnikking. Jeg er nesten sikker på at jeg hører et lite oppgitt utpust gjennom nesen.

Når hun er ferdig på kjøkkenet, så er hun borte og retter på gardina, banker opp enda ei pute før hun endelig setter seg i sofaen.

Det er da jeg begår feilen. Man kan si at jeg begikk den da jeg ikke ryddet litt mer på fjernkontrollene eller ikke sprayet litt mer på kjøkkenet, men det blir som småfeil å regne mot det som kommer. Akkurat i det ordene forlater leppene mine, hører jeg at det blir feil.  I stedet for å anerkjenne jobben hun gjør, sier jeg:

– Kommer det noen på inspeksjon?

Det gjorde det selvsagt ikke. Og det var egentlig helt greit akkurat da. Det som imidlertid kom var et kort, men veldig ryddig (selvsagt) innspill om renhold, ryddighet og manglende evne til å se rot og arbeidsoppgaver. Og litt anspent stemning. Det kom også. Alt dette skjedde mens hun plukket opp tre plus plus-brikker fra teppet. Hun kommenterte det selvsagt ikke, hun trengte ikke det.

På spørsmålet mitt om hvor det var rotete, fikk jeg som svar at nå hadde hun selvsagt ryddet, men jeg kunne for eksempel gå ned i gangen for å se «skadeomfanget etter tornadoen som hadde herjet der».

Mens jeg stod i gangen og satte sko som allerede befant seg i skohylla enda mer på plass plass i skohylla, nynnet jeg ufrivillig på den gamle slageren til Knutsen og Ludvigsen. Man vet jo selvsagt aldri.

hestkonge