Jeg skriver dette i presens form for at leseren skal komme tettere på opplevelsen og få en følelse av tilstedeværelse. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg har med pc`n i sandkassen når jeg skriver det. Jeg kan ha skrevet det i ettertid.

Jeg siler sand oppi ei bøtte. Jeg graver et hull og tømmer sanda nedi. Jeg gjentar prosedyren, flere ganger. Det er som Hotel Cæsar, det får tiden til å gå. Så vidt. Toåringen fyller førerhuset på en lastebil med sand. Samtidig passer hun på at jeg ikke reiser meg. Jeg må sitte med rumpa nedi sanda. Vi snakker ikke så mye. Det er en slags gisselsituasjon. Reiser jeg meg, blir jeg kommandert ned igjen. Jeg er veldig trøtt. Da er skriking et virkningsfullt pressmiddel. Det skjønner en toåring. Men at restene av spagettimiddagen ikke skal under sofaputene, det forstår hun ikke.

«Hun trenger litt luft. Kan du ikke gå ut med henne en liten tur før middag?»

Enkel setninger kan velte store lass.

Sykle – fint, spille noe med ball – kjempefint, tegne med kritt – nesten fint. Men å sitte rett opp og ned i en sandkasse og spa sand fram og tilbake – direkte ufint.

Men hit skulle vi altså. Til sandkassen. Jeg er i min beste alder, på toppen av livet. Det blir angivelig ikke bedre enn dette. Så sitter jeg på ræva midt i en sandkasse formet som en båt. Det er sikkert sånn midtlivskrise oppstår. Innholdet i kassen er nokså jevnt fordelt mellom sand og kattebæsj. Jeg har sand i skoene og nedi boxeren. Sikkert kattebæsj også.

Jeg kjeder meg sånn at det gjør vondt. Jeg er på runde tre i sandkassen. Ikke gang nummer tre, nei runde tre, med barn nummer tre. Hver runde varer i flere år. Jeg så for meg bleier, våkenetter, foreldremøter og barnebursdager. Det var jeg forberedt på. Men all denne tiden i sandkassen, den så jeg ikke komme. Det kom som sand fra klar himmel, hvis det kan brukes som et uttrykk.

«Brum, brum» prøver jeg, og flytter på en plastbil. Jeg hører at det ikke er helt overbevisende, nesten patetisk. Toåringer ser dumt bort på meg. Heldigvis er ordforrådet hennes ganske skralt enda. Uten bokstavene S, K og T er det vanskelig å gi en konstruktiv tilbakemelding på noen sin prestasjon som far. Vanskelig å sladre til mor om prestasjonen også.

«Du kan ikke vurdere meg ut fra engasjementet mitt i sandkassen, det blir urettferdig». Jeg er langt nede og argumenterer som et barn.

Hun ser på meg og smiler lurt. De er smartere enn vi tror. Så piller hun nese og får sand inn i nesen. Da ser hun plutselig ikke like smart ut lenger.

Jeg graver et nytt hull. En ny kattebæsj kommer til syne. Nummer fem. Jeg stabler den oppå de andre. Jeg spar enda et hull. Denne gangen finner jeg et kondom. Et kondom ja, i sandkassen. Jeg plukker det opp med skuffen på en hjullaster, samtidig som jeg prøver å forestille meg hva som kunne ha skjedd. Sex on the beach? Omgitt av kattebæsj og plastleker. Folk har jammen forskjellige preferanser. Jeg ser meg rundt i nabolaget og peker raskt ut noen mistenkte for meg selv.

sandkasse

Toåringen kaster sand opp i luften og får det i håret, ned i nakken og i kaffekoppen min. Jeg siler kaffen fortvilet gjennom en sil og ned i ei bøtte, før jeg siler den tilbake i koppen. Den smaker katteavføring.

Plutselig blir gisseltakeren rammet av en form for omvendt Stockholmsyndrom. Hun har fått sand på øyet og trenger trøst. Hun famler seg fram gjennom ørkenen. Det er sand overalt. Vi er som sandpapir som klemmer. Jeg tar med pc`n og vi går inn på badet for å dusje, alle tre.