kontraster

Sykkelen ramlet igjen. For fjerde gang denne ettermiddagen. Heldigvis på plenen, men hun fikk vondt i kneet og i stoltheten. Mest i stoltheten.

Jeg trøstet og oppmuntret. Men begge visste vi hva det handlet om. Hun kunne ikke sykle.

To av vennene syklet forbi og vinket. Jeg så hun snudde seg litt vekk. Det er ikke morsomt å være seks år og ikke kunne sykle sammen med vennene sine. Late som det ikke betyr noe. Ikke morsomt at pappa står bak og støtter sykkelen med ei stang.

«Jeg vil hjem, pappa.»

«En siste gang», sa jeg og strøk nedover ryggen på den anspente kroppen. Hun var redd for å falle, redd for ikke å mestre.

«En siste gang, men da skal vi hjem etterpå.»

«Ok», sa jeg motvillig. Jeg visste hvor vanskelig det var å få henne ut for å øve, men jeg skjønte at vi måtte slutte nå, ellers ville det bli lenge til neste gang.

Jeg holdt i støttestanga og dyttet henne framover. Jeg fulgte henne noen skritt. Så slapp jeg igjen. Tross alle lovnader om at jeg ikke skulle slippe.  Dette var nok siste sjanse i dag. Sykkelen svingte fra side til side. Hun syklet fem meter. Ti meter. Hun syklet!

Jeg kunne høre hun prøvde å prate til meg, trodde jeg holdt i stanga rett bak henne. Etter tretti meter oppdaget hun at jeg ikke var der. Hun bremset og satte begge beina i bakken, uten å falle.

Hun snudde seg. Først med et sint ansiktsuttrykk fordi jeg hadde sluppet. Så gikk det plutselig opp for henne. Hun hadde syklet alene. Langt. På tross av avstanden så jeg smilet, stoltheten og mestringsfølelsen som skylte over henne. Jeg hadde gåsehud mens jeg løp bort og kastet meg rundt halsen hennes. Vi jublet sammen.

«Jeg trodde aldri jeg skulle klare det pappa!»

sykkel3

Hvis vi lukker øynene tror jeg vi alle kan framkalle bildet av en livløs gutt på stranden i Tyrkia. Det forferdelige bildet som verden dessverre har godt av å se. Kontrastene mot hverdagen vi lever. På grunn av borgerkrigen i Syria, fikk Aylan aldri lære å sykle. Faren hans fikk aldri gleden av å lære han det.

Redd Barna hjelper barn som flykter til Europa fra krig. På kort sikt er kanskje det eneste vi kan gjøre, å støtte organisasjonene som gjør sitt beste for å hjelpe. Redd Barna gjør akkurat det.

Jeg er så heldig at i dag har jeg syklet med datteren min, og gitt penger til Redd Barna.

Gi et bidrag som redder liv
redd barna logo

Ingentingodd har ingen økonomisk gevinst av dette innlegget. Innlegget og link mot innsamling er godkjent av Redd Barna.

forrige innlegg

jeg, en blogger

neste innlegg

50 shades of grey

2 kommentarer

  1. Solfrid Abelvik

    Du skriver utrolig bra!! Så trenger vi å bli minnet på alvoret med flyktningene!!

  2. Siw K

    Du er fantastisk flink å sette ord på det! Vi må bry oss-ikke bare om våre egne men alle… Og gjøre det vi kan, litt er mer enn ingenting!

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink