lakenskrekk

Rett før fruen stakk på nattevakt kom denne meldinga:

– Jeg har tatt av sengetøyet vårt, du må legge på nytt. Det ligger på senga.

Jeg skulle selvsagt løpt ned og lagt på sengetøyet med en gang, men dere vet hvordan det er. Sofaen var myk, fjernkontrollen på plass og sporten var rett rundt hjørnet.

Klokka drev og jobbet seg forbi midnatt da batteriet i fjernkontrollen tok slutt. Jeg var på vei rundt for femte gang og da kanalvelgeren stoppet på FEM, var det et signal om at det var på tide å runde av.

Etter tannpussen kom jeg inn på rommet og fant hele senga uoppredd. Det hadde jeg glemt. Laken, putetrekk, dynetrekk og hva det nå var alt sammen. Jeg brettet opp ermene og startet med putene. Vi har to puter hver. Jeg målte og sammenlignet størrelser. Så ga jeg meg i kast med det jeg trodde var riktig kombinasjon av puter og trekk. Etter en tids innsats hadde jeg fire hvite klumper foran meg. De så ikke helt ut som de pleier, men jeg regnet med de ville gå seg til etter litt bruk.

Jeg fortsatte med friskt mot med lakenet. Jeg festet lakenet rundt det nærmeste hjørnet på madrassen og dro det diagonalt for å feste der. Jeg innbilte meg at det kunne være et grunnleggende lakentriks. Ikke overrakende var lakenet for kort og madrassen krøllet seg opp i de to aktuelle hjørnene. Jeg antok at lakenet sikkert hadde krympet i vask, men skal ærlig og åpent innrømme at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvor jeg fant andre laken.

Jeg bestemte meg for å spenne det på. Jeg beveget meg opp i senga samtidig som jeg dro lakenet over de to siste hjørnene. Den ene nattbordlampa gikk i gulvet i kampen, men landet heldigvis i haugen av puter på gulvet. Resultatet av lakenstrekkingen så ikke spesielt riktig ut. Jeg tok et kjapt kontrollmål med målebåndet som alle menn har i nattbordskuffen, bare i tilfelle. Jeg kunne konstatere at madrassen var lengre enn den var bred. Det var lakenet også. Men 90 grader feil. Jeg ville nødig ta det av igjen, så jeg begynte å vri det rundt. Det ble noen tøffe tak siden lakenet ikke akkurat roterte av seg selv, men på et hvis kom det rundt. Da fikk det så være at madrassen så litt mer oval og anspent ut enn den vanligvis gjør.

Det var tid for eksamen: Dynetrekk. Jeg hentet opp det første trekket og kjente oppgittheten bre seg: Smal sideåning og knapper. Og ikke trykk-knapper, men sånne store bestemorsknapper som skal gjennom et trange hull. Et produkt kjøpt fullstendig uten tanke på funksjonalitet. Sikkert både riktig farge og mønster, noe som er veldig viktig om natta. I mørket.

Jeg kneppet opp den lille åpningen og holdt dyna ved siden av og målte. Jeg kunne ikke unngå å tenke på kamelen som skulle gjennom nåløyet. Har man full endeåpning med glidelås, så er det i alle fall mulig å prøve å sikte hjørnene i retning av hjørnene på dynetrekket. Men ikke her. Ikke med trang sideåpning. Jeg stappet med begge hendene Som en sliten leirskoledeltager i femteklasse med altfor stor sovepose og for lite soveposetrekk.

Endelig var dyna inni trekket. I et øyeblikks optimisme ristet jeg dyna og la den ned på senga. Det lignet ikke noe spesielt på ei dyne. Mer en død sau. Jeg strakk armene inn åpningen for å finne hjørnene. Men alt jeg fant var en gammel fotballstrømpe. Jeg smilte av gjensynsglede, men alvoret var påtrengende. Det var helt meningsløst. Jeg måtte inn. Jeg er ikke spesielt bredskuldret, men det spraket godt i sømmene da jeg tredde hodet og overkroppen inn åpningen. Med meg på veien tok jeg med meg en hodelykt, som alle menn har liggende i nattbordskuffen, bare i tilfelle.

Jeg lokaliserte et par dynehjørner og prøvde å pare dem opp med dynetrekkhjørner. Dyna hadde imidlertid snurret seg en tre-fire runder, så det var kaotisk der inne. Jeg fikk tak i et dynehjørne som jeg tråkket ned mot dynetrekkhjørnet med foten. På dette tidspunktet var hele meg inne i dynetrekket. I forsøket på å få til diagonalen mistet jeg balansen og falt mot nattbordet. I sammenstøtet falt den andre nattbordslampa. Lyden fortalte meg at verken jeg eller lampa var så heldig at den landet på noen puter. Selv hadde jeg også endt opp på gulvet og så ingenting.

Plutselig knirket det i døra. En ganske spak og uskyldig barnestemme var å høre:

– Pappa?

Jeg reise meg fra baksiden av senga. Da hørte jeg skrik og barneskritt. Jeg løp etter lyden, før jeg endelig forstod problemet. Et lysende dynetrekk som løp etter en halvvåken unge i tussmørket var dårlig pedagogikk. Jeg måtte kjempe meg ut av spøkelset. Jeg var ikke helt Houdini, så i kampen for å bli gjenfødt oppnådde jeg full sideåpning på dynetrekket. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe.

Om det var lampeknusing, hyling, løping eller revnelyd som hadde vekt de to andre ungene var ikke så interessant. Jeg bar alle over i senga vår, trøstet og pakket dem inn i dyner, klumpputer, laken og dynetrekk. Selv la jeg meg på gulvet i en sovepose, som også alle menn har liggende i nattbordskuffen, bare i tilfelle.

Vi våket alle av fruen som stod over oss og redde opp dynene. Tre minutter tok det. Jeg kjente igjen blikket, hun var ikke kjempeimponert. Men som sykepleier har hun bestått eksamen i å re opp senger, det har ikke jeg. Man kjører heller ikke bil uten førerkort.

lakenskrekk

forrige innlegg

kort på sidene og litt lengre oppå

neste innlegg

jeg dusjer aldri alene

2 kommentarer

  1. Ninni

    Vreng dynetrekket på vranga, stikk hendene inni hver hjørne fra deg, ta tak i hjørnene på dyna, vreng dynetrekket over. 😉

    • Kai Magne

      Eller legg deg inni det tomme dynetrekket – som nå har full sideåpning – og pakk dyne og puter rundt ettersom det måtte passe…

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink