Klokka var rundt to da jeg våknet av toåringen som lå i senga si og ropte. «Pappa, lilla mippin!». Hun gjentok det hvert tiende sekund. Etter seks rop var jeg våken nok til å forstå hva som foregikk. Fruen var på nattevakt og ansvaret for å skaffe lilla mippin lå på meg. For ordens skyld: «mippin» er hva toåringen kaller smokken sin og lilla er en farge.

Jeg tullet rundt inni dynetrekket hennes i mørket i lang tid før jeg endelig trakk en smokk ut av hatten. Jeg sa “god natt” og satte toppa på plass mellom over- og underkjeven hennes, før jeg snudde meg og gikk mot rommet mitt og senga som ropte.

«Ikke rosa mippin, lilla mippin!». Ropingen bak meg var på vei over i gråt. Rommet var bekmørkt og ungen lå i halvsøvne og registrerte at smokken ikke var lilla, men rosa. Frustrasjonen kom krypende. Gråten gikk over i hyling da jeg prøvde å fortelle henne at rosa teknisk sett ikke var så ulikt lilla.

Jeg var oppgitt, desperat og trøtt. Jeg løp opp i stua, skrudde på alle lys og la meg ned på gulvet og lette etter den lilla nøkkelen til en natts søvn. En klementin og to pepperkaker, men ingen lilla tutte. Jeg saumfarte plastsøpla og restavfall, det kunne jo være at den hadde havnet feil. Ikke en gang innimellom hybelkaninene under tv-benken var det en smokk å finne.

Jeg returnerte i håp om å bestikke henne med en pepperkake. Det kan ikke betegnes som en utelukkende suksess. Pepperkaken gikk i veggen og hylingen tiltok. «Lilla mippin!».

Nød lærer som kjent nakne folk å spinne. Og jeg var både naken og i nød. Uten å tenke konsekvenser foreslo jeg å fargelegge smokken lilla. Gråten stilnet umiddelbart. Jeg prøvde å gi henne den rosa igjen, men hun hadde både hørt og forstått hva jeg sa.

Jeg gikk på nytt opp i stua for å finne noe å fargelegge med. Huset flyter vanligvis av fargeblyanter, tusjer og fargeremedier både med og uten lukt, så all verden av utfordring kunne det ikke by på. Jeg lette fram en lilla fargeblyant og tegnet det jeg var god for på smokken. Men plasttuten var selvsagt ikke mottakelig for fargeblyant. Håpet sank i brystet.

Jeg husket at jeg hadde satt meg på noen oljekritt, da jeg var nede og sa god natt til toeren. De hadde i alle fall avgitt tilstrekkelig farge til at fruen visstnok måtte vaske sengetøyet. Jeg siktet meg inn på en stor koffert med fargeutstyr, da jeg listet meg inn på soverommet til toeren som på mirakuløst vis fortsatt sov. Sov gjorde hun imidlertid ikke lenger da jeg hadde åpnet kofferten. Noen hadde konstruert åpningen opp-ned, så innholdet spratt utover gulvet på store deler av rommet. Toeren spratt opp og så en mann kun iført boksershorts med en smokk i den ene hånden og et lilla oljekritt i den andre. Det bekymrer meg litt at hun bare snudde seg rundt for å sove videre.

«Lilla mippin!». Tålmodigheten fra kommandanten var i ferd med å ta slutt. Oljekrittet virket heller ikke som planlagt. Jeg gikk resolutt inn til størstejenta, skrudde på lyset og ba henne finne lilla maling. Gjennom søvndrukne øyne så hun nok desperasjonen i blikket mitt og kom seg opp av senga. Hun lette seg gjennom et par skuffer før hun fornøyd rakk ut hånda med lilla maling og en malekost. Flink jente.

«Pappa, lilla mippiiiiiiiiin!». «Flink» er ikke superlativet jeg ville brukt om toåringen på det tidspunktet.

Jeg løp inn på badet og malte smokken lilla over vasken. Klokka hadde passert halv tre da jeg stod med en nymalt smokk i den ene hånden og hårføneren i den andre. Farskjærligheten lå tykt utenpå meg der jeg stod. Eller desperasjonen etter søvn. Velg det som passer best.

Toåringen krevde at jeg skrudde på lyset for at hun skulle inspisere mippin. Det føltes som å få dommen etter oppkjøring til førerkortet. Jeg bestod. Toåringen sovnet umiddelbart.

Fruen som kom hjem fra nattevakt sovnet nok dessverre ikke like umiddelbart. Det er den eneste forklaringen jeg finner på at all malinga som hadde blitt blåst utover gulvet og oppetter veggen av hårføneren, plutselig var borte.

lillasmokk