liten tur på vaskerommet

Jeg satt som forsteinet oppå vaskemaskinen og kikket utover rommet. Med fire jenter i huset, hvor to fornekter andre plagg enn kjole som akseptabel bekledning, var det ikke få av den typen som lå utover vaskerommet. Det var kjoler nok til et kjolelandslag i amerikansk fotball. Og flere av kjolene så ut som de hadde blitt brukt til akkurat det.

Fruen var på nattvakt og hadde sendt melding om at noen kjoler som lå på vaskerommet måtte puttes i vaskemaskina. De skulle brukes i bursdag neste dag. Hun kunne like gjerne sendt melding om at jeg skulle hekle en sunnmørsbunad med både cape og bunadssølv. Oppgaven virket like uoverkommelig.

For 12 år siden bodde vi i en leilighet i Oslo med felles vaskekjeller. Kjelleren var rå, mørk og skummel. Faren for knivoverfall og overgrep syntes overhengende hver gang du skulle vaske en sokk. Trolig var det derfor jeg fikk lov av fruen til å vaske klær der. Det fruen ikke vet er at jeg jeg vrengte boksershortser og skylte t-skjorter i vasken for å begrense antall ganger jeg satte meg selv i livsfare.

Siden den gang har vi hatt vaskemaskin som en del av egen husstand. Siden den gang har jeg ikke vasket klær. Å ikke vaske har ikke vært noe problem, snarere tvert imot. Jeg har levd lykkelig uvitende om hva som foregår på vaskerommet. Skitne klær går inn, rene klær kommer ut. Perfekt ordning.

Samtidig vet jeg at fruen har sett på de 12 årene som har gått uten at jeg har fått lov til å kjøre vaskemaskin som en velfortjent straff. En lang straff for å ha krympet et par ullsokker. Og gitt rosa farge til noen singleter. Og litt undertøy. Og kanskje ei bunadsskjorte. Og kanskje noen småting til. Og den favorittgenseren. Men poenget er uansett, jeg har fått lengre straff enn det overgriperen i Oslo potensielt hadde fått dersom han hadde forgrepet seg mot meg og stukket av med vasken min. Han ville sikkert også fått strafferabatt, fordi jeg var i vaskekjelleren iført en slåbrok som jeg hadde krympet noe i vask, og derfor viste litt mye hud og var oppmuntrende. Det er en syk verden.

Men nå skulle jeg til pers igjen. «Å kjøre vaskemaskin er som å sykle», sa jeg til meg selv og hoppet ned fra vaskemaskinen. Jeg rasket sammen kjolene og tok en ukvalifisert vurdering av hvilke tre jeg trodde skulle brukes neste dag.  Vaskelappene inneholdt så mye symbolikk at du sikkert må ha bachelorgrad fra Husmorskolen for å forstå dem. Den ene vaskelappen sa 30, den andre 40, alle med noen streker under. Den siste vaskelappen hadde bilde av en hånd som ble dyppet ned i en vask, men ingen tall. Jeg gjettet at det betydde håndvask. Det var relativt uaktuelt.

Etter å ha fulgt rørledninger på kryss og tvers og benyttet meg av eliminasjonsmetoden for å bestemme hva som var vaskemaskin og tørketrommel, gikk alle kjolene gikk inn i det jeg var ganske sikker på var riktig maskin. Jeg fant et rosa vaskemiddel som het Vanish og tømte det i kammer for både forvask, hovedvask og ettervask. Vanskelig å få for mye såpe.

Kjolene var så skitne at jeg vurderte at det aldri ville bli rent med 30 grader. Derfor bestemte jeg meg for å legge sammen vaskelappene på de to kjolene og trekke fra litt for den som hadde symbolet «hånd i vask». Jeg endte på 50 grader. Det føltes riktig.

Displayet så ut som cockpiten på et ganske avansert jagerfly. Jeg oppjusterte kompetansekravet til mastergrad fra Husmorskolen. Der var knapper med bilder av klær, unger, temperaturmål og geometriske figurer. I tillegg var det et elektronisk display med så mye valgmuligheter at hadde jeg lett litt, er jeg overbevist om at jeg kunne spilt både Tetris og Minecraft der inne.

Etter en periode med intensiv trykking kjente jeg tålmodigheten tok slutt. Jeg avsluttet med knappen som lignet på en tornado og trykket på play-knappen. Akkurat samme knapp som på en DVD-spiller. Underholdningen derimot nådde ikke DVD-spilleren til knærne. Det gikk rundt. Og det var det. Det stod 60 i displayet, men jeg fikk det ikke bort. Jeg forlot rommet og glemte hele greia.

Da fruen kom hjem fra nattevakt spurte hun om kjolene var hengt opp. Jeg forsikret henne om at det var de. Det var de ikke. Straks hun hadde lagt seg til å sove løp jeg ned på vaskerommet. Jeg kastet den lille kompakte ballen bestående av tre kjoler inn i tørketrommelen. De ville sikkert se bedre ut når de tørket skikkelig. Jeg satt på tre timer tromling. Nok av tid før fruen våknet og vi skulle i bursdag.

Ettermiddagen kom, fruen stod opp og det nærmet seg bursdag. Når du sitter i stua og spiller Nintendo med ungene og hører for- og etternavnet ditt bli ropt høyt med en aggressiv tone fra vaskerommet. Akkurat da. Akkurat da vet du det: Det blir ikke noe på deg den kvelden.

vask

forrige innlegg

gift med en sykepleier som mener du først er syk når du har en diagnose

neste innlegg

mens du sov

7 kommentarer

  1. Irene

    Haha, måtte le her ja 🙂 Ville gjerne hørt litt mer, bla om hvor mye juling som vanket 😉 Fornøyelig å lese 😀

  2. Helt fantastisk!
    Lo så jeg skreik da jeg leste dette!!
    Både fordi jeg kjente meg igjen, og fordi du skriver godt!!
    Tusen takk for en veldig god latter!!

  3. KnutA

    Bra skrevet Odd! Virker som du har gjort god research og satt deg grundig inn i dette temaet med god fagterminologi og utstrakt bruk av fremmedord, jeg skjønte ikke bæret…

  4. Haha ? Stor underholdningsverdi her! Du skriver godt!

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink