«Det klør i hodet»

Jeg hadde akkurat inntatt sofaen horisontalt og lå og fiklet med fjernkontrollen i godt håp om en rolig kveld, da en av ungene, jeg tror det var hun eldste, kom med utsagnet som ødela det meste den gode stemningen. Hjertet sank innover i brystet, pulsen økte og kvelden passerte i revy. Ikke sånn revy som jeg hadde planlagt.

Fruen brukte under et halvt minutt før hun fant den første jævelen. 2-3 mm lang med hud og hår. Han rørte seg fortsatt. Jeg begynte å klø med en gang.

Fruen gikk rett i modus. Sånn modus som sikkert trengs av og til, men ikke nødvendigvis framhever den siden hos henne som jeg forelsket meg i. Ungen ble henvist til karantene på badet, sengetøy ble kastet i vaskemaskinen og kosedyr ble stengt inne i fryseren. Selv ble jeg sendt på døgnåpent apotek for å hamstre lusemiddel. Alle mine gode forslag om barbermaskin, diesel og utsettelse av behandling til neste dag ble blankt avvist.

Apotekeren snakket like høyt som alle apotekere gjør. For liksom å understreke at det ikke er flaut enten du er der for å kjøpe lusemiddel, Tena for menn eller kur mot alskens kjønnssykdom. Jeg ble presentert for ei grønn flaske som hadde literpris på høyde med eksklusiv cognac. Det klødde sånn at verken apotekeren eller jeg trodde på meg da jeg sa jeg skulle kjøpe til et barn. Jeg spurte om bensin eller diesel kunne gjort samme nytte, for selv med dagens bensinpriser ville det vært et kupp. Men hun nedverdiget seg ikke til å gi et svar, men påpekte at vi var pliktige til å varsle skolen og at vi måtte kjøpe to flasker hvis ungen hadde lenger enn 30 cm langt hår. Det hadde selvsagt ungen. Jeg takket høflig og sa «på gjensyn». Det er ikke så ofte jeg sier «på gjensyn», men her fryktet jeg at det var på sin plass.

Hjemme igjen ble jeg møtt av stabler med frossenpizza, syltetøy og sånne blå reisefryseelementer som aldri før har vært ute av fryseren. Alt hadde måtte vike plass for kosedyr, dyner, puter, klær og sikkert et par unger som skulle tilbringe natta oppi den kalde boksen. Selv ble jeg sendt rett inn i karanteneområdet. Fruen hadde heldigvis gjort grovarbeidet med å plukke ut en fem-seks stykker som nå krøp rundt i vasken. Kløen intensiverte bare av å se på dem. Sadisten i meg våknet da jeg skylte dem ned i vasken. Først senere tenkte jeg på at så mye hår som det befinner seg nede i vannlåsen, trodde sikkert lusa at de hadde kommet til lusehimmelen.

Jeg sauset inn håret til jentungen til gjenværende lus hang i tuppene og gispet etter luft. Jeg var imidlertid ikke forberedt på innsatsen som måtte til for å vaske edeldråpene ut av håret igjen. Jeg tok i bruk alt av flasker jeg fant inne i dusjen, men måtte ty til zalo før jeg ble fornøyd med resultatet. Så var det dags for lusekammen. Hvorfor lusekammen skal ha kun åtte tagger og være den minste kammen i hele kammefamilien er uvisst. Det som er mer visst, er at å lusekamme seg gjennom en halvmeter jentehår ikke er gjort i en håndvending. Lus og egg spratt veggimellom. Det føltes i alle fall sånn. Jeg klødde på et nytt nivå, jeg kjente at lusene krøp rundt og hadde seg oppå hodet mitt. Flerfoldige lusefødsler fant trolig sted samtidig.

Fruen gikk gjennom håret mitt med lupe, men fant ingenting. Jeg trodde ikke på henne. Ikke for å skryte, men selv har jeg såpass mye hår på brystet at jeg var oppriktig redd for at de små skadedyrene kunne ha bosatt seg der også. Men hvis ingen hoppet opp i dobbelthaka eller skjegget mens jeg stod og inspirerte brystteppet mitt, virket det som jeg hadde gått klar.

Jeg tok lusekur for sikkerhets skyld. Lusekammen kjørte seg på et tidspunkt fast i den ene brystvorta, en slags piercing, men det var det verd.

En ting er sikkert: Hvis du har lest hele dette innlegget om kravlende kryp som bosetter seg i hodebunnen din, suger blod, legger egg og fester hele natta, uten at du har klødd deg i hodet – da har du i alle fall ikke lus.

lus