Hun smiler nesten alltid til oss når hun står opp. Noen ganger er det nok bare utenpå. Hun er sykepleier på natta og passer på veldig syke barn. Jeg vet at det er krevende. Jeg er veldig stolt av henne. Derfor prøver jeg å rømme huset når hun skal sove etter jobb i helgene, slik at hun får sove i fred. Og er vi hjemme, gjør jeg mitt ytterste for at vi ikke skal holde henne våken.

Noen ganger er det imidlertid så sykt dårlig vær, ungene er over styr og jeg er sur. Forrige lørdag var en sånn dag. Vi skulle til besteforeldre på middag. Fruen kom fra nattevakt og minnet meg på at alle måtte i dusjen før vi dro.

Dette tror jeg var hennes opplevelse fra senga:

Jeg skvetter til. Det høres ut som flukta frå Dyreskogen ned trappa inne i huset vårt. Jeg snur meg rundt og drar dyna over hodet. Det høres ut som han har valgt å ta med alle tre jentene på badet og dusje dem samtidig. Interessant valg.

Jeg slumrer til summingen inne fra badet.  Han har tydeligvis hoppet i dusjen selv først.  Hehe, stakkars. Han kommer til å bli så svett at han må dusje enda en gang før han drar. Med jevne mellomrom faller det ting ned på flisgulvet, hvert dunk etterfølges av et høylytt «Hysj!». Hysjingen er verst, den skjærer gjennom dører, gipsvegger, marg og bein. Så roer det seg en stund, de har sikkert funnet neglelakk mens han dusjer. Umulig å vaske bort. Jeg er nær ved å sovne igjen. Helt til plutselig:

Døra på badet spretter opp og dunker i veggen. «Stopp henne!» hører jeg fra dusjen.  Men ingen stopper henne. Jeg hører småføttene over gulvet, og inn på rommet kommer minstejenta med toalettbørsten hevet over hodet. Fem sekunder etter kommer han. Naken og dyvåt. Han sender meg blikket sitt, han er jo naken. Feil tid, feil sted, jeg klarer å holde meg i skinnet. De forsvinner ut. Bare toalettbørsten i en dam på gulvet vitner om opptrinnet. Jeg hiver puta hans ned på gulvet for å redde parketten.

Lyden fra badet tar seg opp betraktelig når han tar minstejenta i dusjen. Ut fra skrikingen å bedømme virker det som han vasker øynene hennes med grønnsåpe. Jeg er nær ved å stå opp for å sjekke. Endelig stopper det. Jeg kjenner at søvnen kommer sigende på.

Men så lenge var Eva i paradis. Hørføneren har startet opp med åpen baderomsdør. 1500W med lyd. (Ikke sikkert at hun tenkte det med Wattene). Baderomsdøra går opp og igjen.  Lyden kommer og avtar. Ikke ulikt det søvnen gjør. Jeg trykker sov-i-ro så langt inn øregangene at det sikkert forskyver både ambolt og sneglehus.

Lyden av hårføneren gjør at all kommunikasjon mellom de fire individene enten må mimes eller ropes. De velger det siste. I alle fall tre av dem. Han største roper bare «hysj!».

Jeg ser på klokka. De har holdt på en time. Han står og føner håret til toeren samtidig som han gir muntlige instruksjoner til minstejenta hvordan hun skal kle på seg bleien. I dag var dagen han skulle lære henne å kle på seg bleie selv. Med hårføneren på.

Det som har virket som en evighet er i ferd med å gå mot slutten. Det er kaos i gangen. Jakker, luer, sko. Det er støynivået til en barnebursdag. Hun største er ferdig påkledd og kaster noe som høres ut som en sprettball mot soveromsdøra mens hun venter. Faren roper «hysj», men skryter i samme åndedrag av både kast og mottak. Snakk om å definere tvetydig kommunikasjon. Jeg surrer dyna enda en runde rundt hodet.

Endelig drar de. Jeg hører bildørene slå igjen. Ungene er beltet fast i setene sine. Jeg legger hodet ned på puta. Roen senker seg. Jeg venter på at han skal komme inn og hente noe han har glemt.

Jeg hører at det går i døra.
Det blir stille en stund.
Plutselig starter dusjen. Han dusjer igjen.

morgen