«Pappa, alle har pakkekalender». Niåringen ser på meg du-er-dinosaur-blikket som jeg stadig oftere møter. Jeg har akkurat foreslått sånn 10-kroners sjokoladekalender.

Jeg er ingen mønsterforelder når det kommer til grensetting. Ikke når det det kommer til andre områder heller sannsynligvis, kanskje med unntak av fluortabletter. Der er jeg disiplinert og god. Én tablett hver dag. Men det blir på omtrent alle måter en avsporing.

Senest i går lot jeg femåringen få frokostblanding utelukkende bestående av e-stoffer og sukker til kveldsmat.  Jeg har unger med snapchat-konto før fylte tretten, unger som har med ting i barnehagen når det ikke er ha-med-dag, jeg har droppet tannpuss og kjøpt Iphone til en åtteåring.  Dette skjer sannsynligvis fordi jeg er unnlatende og lat. Og litt fordi jeg ikke vil at ungene mine skal være utskudd.

Men ett sted må selv en unnlatende og lat far sette grensen.

Nå begynner julekalendervaviddet igjen. Og nordmenn handler kalendergaver for en milliard kroner. Og ifølge dem som er på Instagram koker det av bilder postet av influencere som siden sommerferien ikke har hatt annen jobb enn å lage julekalendere og dårlig stemning.

Og mange foreldre kjenner på kjøpepresset, tar opp forbrukslån og pakker gaver til lang på natt i frykt for at ungene deres skal bli mobbet, slått og hengt opp i flaggstenger hvis det ikke lages kalendere med 24 pakker fulle av krølltenger, fotballmål, spatimer og reisegavekort. De samme foreldrene er redd for utfrysing, mistroiske blikk og baksnakking hvis de ikke poster sine kalendere på alle tilgjengelige sosiale medier. Barna forteller selvsagt andre barn om de flotte kalenderne og slik eskalerer galskapen og snøballen ruller ut av kjente dimensjoner.

Siden jeg ikke er så aktiv på sosiale media, traff snøballen meg først i møtet med niåringen. Hun mente at en pakke hver morgen i desember var godt innenfor hva hun burde få. I mitt stille sinn hørte jeg handelsstanden gni de klamme hendene sine sammen og gapskratte den korte veien til nettbanken

Isolert sett er jo pakkekalender galskap på galehus. En pakke hver dag fram til gaveorgien som venter på juleaften. Det er på mange måter som å spise rett før middag eller runke før sex. Jeg skulle likt å høre argumentasjonen for at det er spesielt god barneoppdragelse å gi ungene sine en Play Station i kalendergave 8. desember og en Ipad 9. desember.

Det er da ikke familier som ikke har pakkekalendere til tusenvis av kroner det er noe galt med Det er familier som lærer barna at belønningen for å stå opp 13. desember er et nytt snowboard det er noe galt med. Det skal jeg prøve å lære barna mine.

«Bortskjemt» var det noe som het før. Svært ofte brukt som et skjellsord. Ganske ofte etterfulgt av «drittunge». Sammensetningen av ord var kanskje ikke tilfeldig. Jeg tror vi er med på å øke andelen av slike bortskjemte drittunger.  Jeg har ikke sjekket, men begrepet ble sannsynligvis strøket fra bokmålsordboka da oljeprisen danset seg forbi 100 dollar fatet for en del år tilbake og pakkekalendere ble like vanlig som brunost.

Klart de blir glade. Hvem hadde ikke blitt glad hvis man fikk det man ønsket seg 24 dager i strekk? Det betyr ikke at det at det er riktig av den grunn. Hviler det ikke et ansvar på oss foreldre å lære barna noen andre verdier enn å være glade?

Og niåringen? Hun endte opp med en kalender som ut fra størrelse og prise verken kan inneholde Playstation, snowboard eller ponni.