pølse med bleie

Skjærtorsdag ble markert med tur på nærmeste fjelltopp og med bål og pølsegrilling et stykke ned i bakken på returen. Det var barn, svigerforeldre, besteforeldre, søsken, søskenbarn, tremenninger, inngifte, utgifte, generasjonskløfter, katter og hunder i en stor og komplett uoversiktlig forsamling.

Bålet fungerte som sentrum av grill- og sosialseansen som foregikk. De som tror likestillingskampen har kommet i mål burde gått seg en tur i skogen. Det er alltid mannen som tenner bålet. Det var dagens tips til neste års 8.mars-paroler. Kvinner forén dere! Manndommen ble satt på prøve for han som satt med fyrstikkeska og skulle få fyr, mens et titalls argusøyne talte fyrstikker og fulgte hver kvist og neverbit som ble lagt på bålet. Fallhøyden var til å ta og føle på. Det stod ikke på de gode rådene fra argusøynene. Alle håpte han skulle mislykkes.

Han klarte det på første fyrstikk. Dessverre.

Flammene vokste seg større og større. Det ble fritt fram for alle sammen for å legge på bålet. Jeg sparte kongekommentaren og talte minutter for å høre noen andre si det. Fire og et halvt minutt fra bålet begynte å brenne. Det kom fra en gammel onkel: «Alt brenner når det blir varmt nok». Utsagnet er nok bare delvis sant, men det er fint å komme med når den eneste veden du klarte å finne er en dyvåt, råtten furustubbe som lå midt i bekken.

I løpet av de to timene evenementet varte, var det ikke et eneste tidspunkt hvor alle satt i ro slik at jeg klarte å telle hvor mange vi var. Det var alltid noen som tisset, hentet ved, bar stein, gjemte seg, var på boks eller simpelthen vandret litt zoombie-aktig rundt. Det hører med å vandre litt slik, mens man ser på bark, mose og døde trær.

Jeg vil anslå at vi var omtrent 20 stykker. Kanskje et par flere hvis man teller med bikkja som lå bundet til et tre et stykke unna der det meste foregikk. Unntatt de tre gangene den viklet seg ut av halsbåndet og satte avgårde i et usannsynlig tempo i en tilfeldig retning. Den siste gangen rett mot bålet. Dumme bikkje. Bare en oppvakt unge som kastet seg rundt halsen på stakkaren, forhindret et påskeopptog som i alle fall ville gått inn i den lokalhistoriske boka her i bygda. En fuglehund i fyr og flamme, forfulgt av en tre-fire generasjoner som skulle slukke den. Det hadde vært noe bibelsk over hele opptrinnet. Men det er mulig at våte fuglehunder ikke tar så lett fyr. Det er fort mulig at han bare hadde blitt en liten ulmebrann i stedet. Det hadde tatt litt luven av hele opptoget.

burningdogRøyken drev videsløst rundt bålet og klarte aldri å bestemme seg helt for retning. Men den drev nok mest mot den største trestammen, der det satt flest folk. Røyk gjør gjerne det. Stadig vekk kunne man observere folk som uttrykte følelser gjennom gråt. Like fullt fortsatte vi å trekke mot bålet. For å få disse søte små hullene i klærne fra gnister som føk rundt hver gang en unge kastet på granbar uten at noen rakk å forhindre det.

Pølser ble grillet og tomme engangsbegre, fulle bleier og pølseposer brent. Alt mer eller mindre samtidig. Naturen gir og naturen får. Ungene mistet i snitt en av to pølser inn i bålet, men det tilhører sjarmen og er en del av den naturlige læringen. Folk har ulik preferanse når det kommer til pølse. I starten er man ofte så sulten at det er viktigst med pølse som stiller sult, som Astrid Lindgren ville uttrykt det. Barna tyr ofte til den rå utgaven, mens voksne rågriller inne i flammene, og oppnår svidd på utsiden, kald inni. Uansett så er begge versjonene bedre enn den trønderske pølsetradisjonen, kokt grillpølse.

Det er vanskelig å komme seg gjennom en offentlig høytidsdag, en barnebursdag eller et idrettsarrangement i Trøndelag uten å få servert en kokt grillpølse. Pølsa har gjerne oppnådd dobbelt størrelse på grunn av alt vannet den har absorbert, også har den sprukket fordi den har kokt for lenge. De som er skikkelig hardbarka drikker pølsevannet etterpå som styrkedrikk. Bekreftet er det ikke, men ryktene i Trøndelag sier at pølsevann er mye av forklaringen på Marit Bjørgen sin suksess.

Etter pølsene var det klart for godteri og grilling av marshmallows. Kvikk-lunsj og melkesjokolade ble rykket opp fra alle sekker i takt med termoser med kaffe. I god båltradisjon ble det snakket om at kokekaffe på bålet selvsagt var best. Dere vet den kaffen man må tygge. Men ingen hadde tatt med seg verken kokekaffe eller kaffelars, så vi måtte nøye oss med medbrakt trakterkaffe. Smeltet marshmallows klebet seg til fingre, ansikt, klær og hår, før noen endelig proklamerte at det var tomt.

Etter et par timer var alle fornøyde. Klærne luktet tilstrekkelig bål til at vi stolt kunne returnere til hus med varme, tv og WIFI. I god norsk tradisjon tisset mennene på bålet og forsikret alle damene om at det det ikke var farlig å forlate restene, selv om det ulmet i glørne. Heller ikke på tisseområdet er jeg kjent med at likestillingskampen har kommet helt mål. Ikke i min bålbrennekrets i alle fall. Men bare tanken på det, gir noen bilder i hodet som ikke er helt A4.

solnedgang

forrige innlegg

skriket i natten

neste innlegg

Registerreim med moms

1 kommentar

  1. BSIN

    Du skulle ha tatt med den gode gamle jokkastikka, det hadde nok imponert noen og enhver!

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink