så er det jul igjen

I helga startet vi juleforberedelsene. Jeg hadde i første omgang fått tildelt kun én arbeidsoppgave. Fruen hadde en del flere. Jeg skulle lede pepperkakebakingen sammen med de tre jentene. I utgangspunktet en overkommelig lederoppgave. Basert på utførelsen skulle jeg sannsynligvis tildeles flere oppgaver etterhvert.

Julemusikken spilte for fullt og pepperkakedeig var innkjøpt i store bøtter. «Uten palmeolje» stod det. Som om det var en viktig presisering for noen av de involverte. Jeg mimret tilbake til barndommen, Dyrene i Hakkebakkeskogen og «Pepperkakebakesangen», de sang ikke noe om palmeolje. «Uten tiss og bæsj» kunne det stått, det hadde forhåpentligvis vært like sant. Og så kunne vi ledd av det. Det hadde ungene likt.

Sammen med tre gærninger som ikke har sett pepperkakedeig, kjevler og pepperkakeformer på et helt år, skal man ikke sitte lenge og dagdrømme før man havner skikkelig på etterskudd. Men det hadde jeg havnet. Skikkelig på etterskudd altså. Minsten satt med munnen så full av deig at den vanskelig lot seg lukke, toeren brukte kjevlet til nedhamring av en julegrisform i trebordet, mens hun største var ferdig med det første brettet som hun sendte inn stekeovnen. Brettet gikk inn i ovnen på 350 grader uten at det egentlig fanget oppmerksomheten min i spesiell stor grad. Jeg hadde mitt svare strev med å spa ut pepperkakedeig fra munn og svelg til hun minste, som på sin side svarte med å simulere lyden til grisen som nettopp var hamret inn i bordet til evig tid.

Jeg prøvde å ta time-out, men situasjonen var for lengst ute av min kontroll. De så på meg som en rekvisitt som tilfeldigvis var plassert på bordet der sammen med dem. Jeg lagde noen pepperkaker selv. Vanskelig var det. Blånissene spilte og sang på kjøkkenet. Babyen fokuserte mest på å spise deig. Jeg prøvde fortvilet å dele opp deigen i litt mindre biter. Bitene ble tydeligvis for små, for i et lite øyeblikk hvor jeg forsøkte å gi en konstruktiv tilbakemelding til toeren, som fortsatt brukte kjevlet som hammer, klatret babyen opp på bordet. Hun største som til tider har et ganske kreativt hode, jeg skal gi henne det, dyttet babyen over ende utover den utkjevlete deigen. «Pepperkakebaby!» ropte hun og begynte å skjære rundt hun som lå der. Som den gode faren jeg prøver å være, holdt jeg babyen nede, mens de to andre skar i deigen fra hver sin side. Jussi Björling sang «O Helga Natt» og julegrisen hylte. Vi var nesten ferdige da brannalarmen gikk. Den gjorde bare jobben sin. Røyken var relativt tykk. Da dukket fruen opp. Med et knips stoppet hun barnegråt og lek og moro, ja til og med brannalarmen og Jussi hadde vett nok til å holde kjeft. Stillheten var fullstendig, anarkiet var oppløst. Pepperkakebakingen hadde endelig fått en leder.pepperkaker

Basert på utførelsen av pepperkakeoppgaven, ble jeg satt til å rense alle vannlåsene i huset for hår. En oppgave jeg kjenner godt og behersker noenlunde. Oppe fra kjøkkenet hørte jeg «Vårres Jul» med Hans Rotmo. Han liker vel ikke brune pepperkakemenn spesielt godt. Selv har jeg mer problemer med pepperkakebakingen.

pepperkake

forrige innlegg

another morning in paradise

neste innlegg

eneste hakkekylling i kurven

3 kommentarer

  1. konemor

    Fantastisk bra 😉

  2. Mette

    Dette var gøy, Ingenting Odd!

  3. Kirsten

    Hehehe! Nuff said!

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink