Samhandling i svingdøra

En lang rekke uheldig omstendigheter hadde ført oss dit vi var: Fruen var på jobb, svigermor bor på en plass som faller i definisjonen grisgrendt, basaren er årets høydepunkt på denne plassen, det er en forventning om at barnebarna møter for å vises fram til fjern og nær under denne basaren og værforholdene var ikke tilstrekkelig dårlig til å melde avbud. Vi var på et kjøpesenter halvveis på veien til svigermor. Det var lørdag og jeg hadde dunjakke på.

Etter å ha gjort unna et par nødvendige innkjøp, gikk vi inn på en cafe for å få i oss litt lunsj. Vi hadde omtrent en time igjen å kjøre og en kaffekopp og et rundstykke fristet før vi fortsatte turen. Treåringen hadde som alltid stått opp litt for tidlig og hadde et humør som var deretter. Toeren, som ligner mer og mer på mora si, mente at vi skulle innom flere butikker. Selv ligner jeg sannsynligvis mer og mer på min egen far og hadde ikke lyst på flere butikker. Selv om vi befant oss på Orkanger, Nils Arne Eggens fødested, var vi ikke en gruppe som akkurat utviste samhandling og spilte hverandre gode.

Siden vi hadde passert en Narvesen på vei inn hadde jentene selvsagt bestemt seg for at de skulle ha pølse. Cafeen serverte selvsagt ikke pølse uansett hvor pent jeg ba og vi måtte pent returnere til kiosken. Vi kjøpe tre og en brus hver og jeg foreslo at vi skulle spise i bilen. Jeg har hatt samme bil i seks år og samme unger enda lenger, det var ikke noe i dette måltidet som uansett ikke befant seg i baksetet allerede.

Vi bevegde oss i retning ut fra senteret. Jeg bar to pølser, tre brus og et par bæreposer. Så hadde jeg dunjakke. Jeg var ekstremt sårbar. Et påfunn fra treåringen og jeg var fintet langt utover sidelinjen.

–         Nå skal vi gå til bilen og kjøre til mormor.

Treåringen, som for tiden gjennomgår alle trassaldere sin mor, reagerte umiddelbart. Føttene ble til gele og hun falt ned på knær, armene sprellet og stemmebåndene ble satt i full sving. Midt i svingdøra på vei ut av kjøpesentret.

–         Bær meg!

Dunjakken ble enda varmere. Jeg rakk med nød og neppe og sette foten mot svingdøra for å hindre at treåringen ble smurt utover gulvet. En alarm gikk. Svingdøra stoppet i midtstilling, på motsatt side hadde vi fanget tre personer. En av dem med gåstol. På vår side var geleklumpen, toeren, meg, tre pølser og en dame i midten av syttiårene. Perfekt! Med to pølser mellom hendene forsøkte jeg å løfte treåringen, delvis med en hånd og tennene. Hun var som en melsekk og skøyt armene rett i været så det skulle bli umulig å få tak. Og umulig ble det.

Syttiåringen som bedrev barneoppdragelse lenge før både svingdører, pølser og dunjakker ble oppfunnet, hadde satt opp en mine av forakt og bedrevitenhet som bare eldre er i stand til. Fra den andre siden hørte jeg gåstolen stange mer og mer desperat mot glassvinduet.

Toeren hadde hendene fulle av en liten bærepose, en haug med tippekuponger og en ostepølse med bacon, så hun tilkjennega med et skuldertrekk at hun hadde mer enn nok med sitt.

Jeg sendte ufrivillig en tanke til Jokke da jeg trykket løkpølsa inn i munnen og ketchupen rant ned i den åpne dunjakka. Med den ene ledige hånden tok jeg et tak i ryggen av jakken til treåringen og løftet. Så satte jeg skulderen mot skyvedøren og tvang den i rotasjon. Jeg hørte et gisp fra det andre avlukket da de nådde inngangen til senteret. Over skulderen så jeg gåstolen gestikulere til en Securitasvakt som var på plass for å redde verden.

Selv hadde jeg mistet en cola og driblet denne foran meg retning bilen. Treåringen hang som supergirl i den ene hånden min og en pølse og to cola kronglet seg til den andre armen. I munnen min stod det ei løkpølse og blokkerte det meste av lufttilførsel. Fortsatt hadde jeg dunjakke. Og ketchup. Hvor toeren befant seg på dette tidspunktet klarer jeg ikke å gjøre rede for. Men da vi kom fram til bilen etter å ha driblet halve Orkanger med en colaflaske, stod toeren heldigvis der.

Jeg fikk tjoret dem fast i baksetet og serverte alt jeg hadde av brus, pølser og ketchup. Det så ut som en massakre hadde funnet sted baki der.

Turen gikk fint helt til vi stoppet på utsiden av basarlokalet og treåringen skjønte at basar ikke var det samme som basseng. Da måtte jeg ta av dunjakken.

orkanger


Jeg har veldig lyst til å bli nominert til en bloggpris slik at jeg kan få litt mer cred i bloggmiljøet. Derfor setter jeg pris på om du klikker på linken under og nominerer ingentingodd.no som årets Beautyblogg, Årets matblogg eller en annen pris. Det er mer enn nok å ta av. Takk!

vixenblogawards

forrige innlegg

Stumtjeneren

neste innlegg

slutta

3 kommentarer

  1. Line-Kristin Larsen

    Takk! Takk for denne latterbomben! Du er alle småbarnsforeldres hverdagshelt. Takk igjen!

  2. Eirik Ulset

    Haha, tror jeg så deg da jeg stoppet for å handle til hytteturen?
    Men nominering ble vanskelig gitt, ble satt ut da hesten flyttet fra a5 til c4 samtidig som spørsmål om url dukket opp. Hva i all verden gjør jeg nå da? Url? Og denne kvelden som startet så bra…..

Comments are closed.

Design og illustrasjon: audun ink