Rett etter «skal vi tenne noen stearinlys?» og «synes du denne er fin?», er nok utsagnet «det fortalte jeg nettopp!» fruen sin mest vanlige setning her hjemme. Utsagnet akkompagneres av luft som blåses ut gjennom nesen og et ansiktsuttrykk som ligner veldig på det jeg får hvis jeg får vite at jeg har glemt å ta med klær hjem fra barnehagen en fredag.

I motsetning til de første to utsagnene som kan besvares med henholdsvis «hmm..» og «kjempefin», er det ingen snarvei utav «det fortalte jeg nettopp!». Utrykket bli ofte fulgt opp av spørsmålet «hører du ikke etter når jeg snakker?», et spørsmål som utelukkende kan besvares med en løgn.

I en hverdag i stor grad styres av en del unger, må nødvendigvis kommunikasjon foregå mens man gjør andre ting. Gjerne mens man lager middag, fletter en dobbel kinaflette, installerer Pokemon Go eller limer et plastdiadem som var tilbehør i et blad som aldri ble lest. Jeg skal ikke snakke på vegne av flere enn meg selv, men mens jeg driver med disse hverdagssyslene er hjernen i et modus hvor den kun klarer å ta inn viktig informasjon som forespørsel om seksuelt samkvem, skryt eller brannalarmen. All annen informasjon blir oppfattet som lyd, uten at det er lyd som betyr noe.

Med et slikt bakteppe blir det selvsagt bortimot umulig å gjenskape opptakten til et slikt utsagn, men jeg ser for meg at den må gå noenlunde noe sånn, mens jeg vasker opp og hun tar ut av oppvaskmaskina:

–    .…og etterpå hadde de spist mat og treeren hadde spist to knekkebrød med hvitost. De hadde vært ute hele formiddagen og alt var vått. Hun hadde hengt i klatrestativet hele formiddagen. De kaller henne klatremus nå. Så hadde de bygd Lego etter maten, fram til jeg kom og hentet. Det var Thomas som var der da jeg hentet. Han hadde klipt seg, men han hadde som vanlig caps, så det var vanskelig å si hvordan det ble. Han sa at vi måtte huske termos siden det var tur i morgen. I gangen møtte jeg mora til Evelin, de hadde begynt med påbyggingen av huset, vi må stikke innom å se en dag.
–    Hmm…
–    Treeren hadde tegnet flere tegninger som vi tok med hjem. De var veldig fine. Jeg tenker at jeg skal henge opp et par av dem på kjøkkenet. Hvor synes du vi skal henge dem?
–    Hmm…Kjempefin.
–    Jeg glemte forresten å si at de var ferdig med den melkekartongborgen, så vi trenger ikke å ta med flere melkekartonger til barnehagen. De hadde malt de siste kartongene i dag tidlig før de gikk ut.
–    Hmm..

Stillhet, som jeg etterhvert skjønner at det er jeg som må bryte:

–    Hva hadde de gjort i barnehagen i dag da?
–    Kødder du?!
–    Det er greit at de hadde drukket melk, men hadde de vært ute for eksempel? Det synes jeg er viktig.

Så skjer det, setningen som har samme virkning som brannalarmen:

–    Det fortalte jeg nettopp!
–    Hmm…
–    Hører du ikke etter når jeg snakker?

Jeg har enda ikke funnet et svar som berger meg ut av den situasjonen. Men hun skal vite at det er ikke viljen det skorter på, her må det må være noe biologisk som ligger til grunn. 

oppvask