Jeg kikket rundt meg. Ingen å se. Det var ettermiddag. Folk hadde heldigvis bedre i fore enn å henge på lokalbutikken. Jeg plukket opp så mange jeg klarte å bære. Jeg talte dem ikke. Ingen vits i å bruke tid på det. 200 grams Freia melkesjokolade til halv pris, da bruker du ikke tiden på å telle. Da hamstrer du. Ett års holdbarhet, uten at det spilte noen rolle.

Jeg vraltet meg mot kassen med armene fulle. Jeg mistet et par på veien, men tok ikke sjansen på å plukke dem opp. Vikar i kassen – perfekt, ingen kjente. Jeg måtte velte det gule gullet utover båndet. Det så ut som en absurd form for mikado oppå båndet. Jeg fulgte opp med å legge to grandiosa pent på båndet bak. Hadde Grete Rhode sett meg hadde jeg vel blitt innlagt. Vikaren hevet øyenbrynene og spurte hvor mange det var. Jeg svarte som sant var, at jeg ikke hadde talt dem. Han hevet øyenbrynene enda litt høyere og begynte å pipe.

På pip tre fikk jeg følelsen av at det kom noen bak meg i kassa. Jeg kjente jeg ble varm. Jeg snudde meg halvveis rundt og så inn i et par smilende øyne. Foruten tidligere nevnte Grete Rhode og kanskje Ole Einar Bjørndalen, var personen bak meg den jeg sist kunne tenke meg å møte i den sårbare situasjonen jeg befant meg.

Den best trente 40-åringen jeg kjenner. Skiløper og løper uten ski. Topptrent fra tåspissene og ut i de ytterste hårtuppene. En kropp som tilsier at den ikke vet hvordan sjokolade smaker. Kroppen har sikkert løpt halvmaraton før jeg kommer meg i dusjen om mårran. Hun stod der med en pose ruccola og et beger cottage cheese. I treningstøy selvsagt. Jeg husker det i alle fall sånn.

Jeg ble varmere. Agurk, kondom og babyolje hadde vært et mindre svett innkjøp. Innkjøp av damebind foran fire medlemmer fra Hells Angels ville vært barnemat sammenlignet med Charlies sjokoladefabrikk i møte med inkarnasjonen av sunnhet.

Jeg gikk rett i forsvarsposisjon. Hun hadde ikke sagt et ord. «Det er til en gave», stotret jeg fram. Det lød nok like sannsynlig som norsk VM-gull i fotball. På herresiden. Hun smilte og nikket: «Det sier de alle».

Gjennomskuet, ydmyket og flau. Ansiktet var tapt. Ruccola & Cottage Cheese IL 1 – Sjokoldadekameratene 0. Jeg smilte så tappert jeg kunne og stappet melkesjokolade så raskt i bæreposer at hadde noen på Freia sett meg, ville jeg blitt headhuntet til samlebåndet på dagen.

Jeg hastet ut i bilen. Bæreposene med sjokolade var som vektmanualer. Jeg var gjennomvåt da jeg satte meg i førersetet og knekte åpen den første plata. Men den der trøstespisinga som kvinner snakker om, den har jeg ikke mye tro på. Jeg har trøkket nedpå 400 gram snart og føler meg ikke et spor bedre.

sjokolade