Fruen jobber turnus og er derfor hjemme noen formiddager. Da har det hendt at hun har vært innom en nettbutikk eller to. Jeg kan jo ikke dra ut støpslet på ruteren før jeg drar på jobb heller. Det grenser vel til brudd på menneskerettighetene det.

– Se på den de nye skoene jeg har kjøpt! Jeg bare måtte ha dem.

Hun holdt en laptop som viste et par ganske vanlige svarte sko foran ansiktet mitt. Sprekkeferdig av stolthet. Ikke ulikt ungene når de skal vise fram noe de har tegnet på skolen. Jeg slet med å mobilisere den samme entusiasmen.

– Klart du måtte det, du har jo ingen fra før.
– Jo, men ingen som passer til litt grå regnværsdager når jeg skal hente på skolen.
– Har du ikke sånne svarte sko fra før da?
– De er litt lavere og har helt forskjellig form.
– Kan du hente de du har fra før?

Vi snubler i sko hjemme hos oss. Fruen sine sko. Sko til shopping, sko til å hente i barnehagen, sko til å levere i barnehagen, sko til jobb, sko til shopping, sko til hverdag, sko til fest, sko til tannlegebesøk og sko til julebord, juleball, julebukk og julegrantenning. Tøfler, ballerinasko, primadonnasko, høyhælte sko, lavhælte sko, støvler, pumps, joggesko, treningssko, aerobicsko, sandaler, sneakers, fotformsko, finsko, styggsko og støvletter med høyde til henholdsvis ankel, kne og lår.

sko

Selv har jeg Convercesko og dressko. Dresssko for de gangene jeg ikke får bruke Converse sammen med dressen. Da skal jeg virkelig være fin. Så har jeg et par ubrukte skinntøfler. De har jeg ikke funnet bruksområde for enda. Kanskje jeg kan være Hugh Hefner på Halloween. Det ville nok skremt vannet av en god del flere enn hva hekser og monster ville klart.

Skoshopping er terapi, trøst og belønning i en eske. Selv om vi menn selvsagt verken ser eller bryr oss om det, så svinger visstnok kvinner sin kroppsvekt opp og ned som en jojo med ADHD. Men skostørrelsen svinger ikke på samme måte. Selv om BH-størrelse, livvidde og rumpestørrelse når nye høyder eller bunner, kan kvinner alltid stole på føttene. Du skal ha lagt på deg atskillige kilo før du går opp en skostørrelse. Derfor er det alltid en løsning å kjøpe sko.

Men selv om huset er fullt av sko, er det ikke mange av disse skoene som brukes i det daglige. Et skokjøp har svært lite med reelt behov å gjøre. Sko kjøpes som belønning, til trøst eller til en spesiell anledning. Man bruker ikke sko kjøpt til en grillfest i et slektstreff. Og i alle fall ikke den andre veien.

Skoene skal være små. Gjerne én størrelse for liten. For meg med skostørrelse tett oppunder Arbeiderpartiets oppslutning rett etter 2. verdenskrig, er det vanskelig å forstå hvordan det i hele tatt er mulig å holde balansen på sko som minner om enden av en stylte. Nettopp på grunn av størrelsen har ikke kvinner mange sko som faktisk er behagelige å gå i. Men når de endelig finner noen som er behagelige, tasser kvinnene rundt i disse skoene til skoene begynner å se ut som ting som også er fra rett etter krigen. Resten av skoene lagres i hyller, skuffer, skap, under senger og i esker i kjelleren. Selvsagt til ingen nytte, for til neste julebord må det selvsagt kjøpes nye sko. Man kan ikke risikere at noen fra sommerfesten drar kjensel på skoene.

Fruen har endelig kommet tilbake med den gamle skoen, som slettes ikke er spesielt gammel. Jeg holder den opp mot pc-skjermen og skuler på den. Jeg skifter blikket fram og tilbake mellom skoen og skjermen flere ganger. Å si at formen er «helt annerledes» er å ta litt i. Begge ligner veldig på en svart damesko. En sko og en kamel har helt forskjellig form. Hvis jeg skulle beskrevet disse to skoene, ville jeg sagt at de hadde veldig lik form. Bortimot identisk.

Fruen ser på meg med et forventningsfullt blikk. Jeg velger den trygge veien:

– Helt forskjellige. Skjønner at du måtte ha dem.

Ingen vits i å utforme skjebnen. Sko genererer en slags rus som jeg for lengst har gitt opp å forstå. Du napper heller ikke sprøyta fra en narkoman, fuglene vet hvilken reaksjon som da vil avstedkomme.