Jeg våknet med et rykk. Jeg satte meg halvveis opp i senga og lyttet. Mobilen på nattbordet viste 03.18. Det eneste jeg hørte var den svake susingen fra ventilasjonsanlegget. Jeg kunne sverge på at jeg hadde våknet av et skrik. Fruen sov tungt ved siden av meg.

Jeg krøp ut av dyna. Gåsehuden la seg tykt utenpå både lår og armer da jeg satte føttene ned på det kalde gulvet. Jeg listet meg ut i gangen og inn på rommet til babyen og toeren. Helt stille der også. Plutselig ilte smerten oppover foten min. Jeg hadde trampet på en legofriends-figur. Det gikk kaldt nedover ryggen. Der ble det nok et nytt hakk i parketten. Jeg bet meg i leppa og klarte så vidt å unngå å rope. Jeg førte hånden over babyen i grindsenga. Pusten var normal. Jeg gikk bort til toeren i køyesenga. Hun luktet sterkt av parfyme. Parfyme og lipgloss. Pusten hennes var litt mer uregelmessig, men det skyldtes nok all parfymen. Hun snudde seg over til siden da jeg strøk henne gjennom håret og rettet på dyna hennes. Med ett hylte det igjen. Hjerteskjærende og høyt. Jeg frøs til is. Pulsen nådde 220 minus alder.

furby 1

Jeg løp ut i gangen, rasket med meg en hoppeball som lå der, og satte mot døra til storesøstra. Jeg mente og skimte i øyekroken at ytterdøra stod åpen på vidt gap, men jeg var ikke sikker. Jeg stanset opp et øyeblikk på utsiden av rommet. Hva ville jeg møte der inne? Pulsen hamret mot tinningen. Jeg hadde tunnelsyn. Jeg hevet hoppeballen over hodet, trykket forsiktig ned dørhåndtaket og sparket i døra.

Storesøstra sto midt på gulvet med et vilt uttrykk i øynene. På pulten foran henne lyste to øyne mot oss. Øynene til en Furby.

furby 2

Epilog
Jeg klarer så vidt tre unger. Det er på håret enkelte dager, men det går. Så fikk toeren en Furby.

Den skal ha mat, den skriker, den vil ikke sove, den skal ha oppmerksomhet og den har verken av-knapp eller volumkontroll.

Jeg har skrevet til NAV om mulighet for avlastningshjem, hvis ikke blir det au-pair.