Etter å ha kjempet i lengre tid mot et besøk i lekeland, hadde vi denne søndagen gått tom for argumenter og måtte ta en tur til det 21 århundrets forståelse av skog og lek i det fri.

Utfra problemet med å finne parkering så det ut som om omtrent halvparten av byens befolkning hadde lidd samme skjebne som oss denne søndagen. Men da vi kom innenfor endret jeg anslaget til to tredjedeler av byens befolkning. Sild i tønne vet ikke hva de snakker om. Vi måtte stå i kø gå for å komme inn i galskapen, kø for å rutsje, kø for å klatre, kø for å gå på do, kø for å kjøpe kaffe og som historien skal vise, kø for å komme ut.

Treåringen som har retningssans som et bortkomment sausnebb, måtte ha oppasser fra første skritt innenfor. Fruen ble enig om at jeg skulle ta første økt, mens hun på mirakuløst vis fant seg en sofa hvor hun skulle «være base», som hun uttrykte det.

Treåringen og jeg var ikke kommet lenger enn opp i første klatrestativ og gjennom et gult rør før hun var borte for meg. Det er bare i én situasjon du føler deg dummere enn når du vaser rundt etter en treåringen oppe i et polstret klatrestativ, nemlig når du vaser rundt oppe i det samme klatrestativet uten en treåring. Pedofilialarmen ulte i hodet mitt: Mann alene i lekestativ. Kaldsvetten tok meg og jeg følte blikkene på kroppen fra andre voksne som febrilsk prøvde å henge på sine barn. Blikkene gjorde meg utilpass nok til at jeg kikket i bakken, noe som gjorde at jeg både så mer skyldig ut og hadde enda mindre mulighet til å finne treåringen. Veldig ond sirkel.

Gjennom noen trange rør og over et fiskegarn fant jeg endelig ei sklie som førte ned til bakkenivå. Et brukket haleben senere stod jeg plutselig på uvirkelig vis rett ved sofaen som representerte basen vår. Der stod også treåringen. Hun uten retningssans. I stedet for å snakke med mora si, stod hun tjue centimeter fra ansiktet til en gutt som spiste slush. Hun så rett på han, sånn som bare barn uten utviklet skamvett og intimgrenser kan stå. «Jeg vil også ha sånn», ropte hun uten å slippe blikket fra gutten.

Det var bare å samle troppene og begi seg i retning cafeen. Nei, det hørtes hyggelig ut. «Spiseområde» tenker jeg vi kaller det. Køa gikk gjennom gangen, opp ei trapp og inn på toalettet. Der blandet køene seg, så det var umulig å vite om man stod i kø for å fylle på eller tømme ut. Det spilte for så vidt liten rolle, så lenge tida gikk.

Etter altfor lenge i kø, ble jeg sendt for å finne et bord. Fruen og de to ungene skulle stå for innkjøpene. Jeg trålet området på tvers og langs. Stille forbannet jeg alle som på egoistisk vis hadde fylt opp bordene med matpakker, sekker og klær og forlatt spiseområdet for å leke. Sånn solseng-i-syden-mentalitet. Jeg vasset i slush, pommes frites, unger og bleier.

Innerst i et hjørne fant jeg tilslutt et bord som stod tomt. Sånn som det så ut var det rart politiet ikke hadde satt opp sperrebånd. Det viste seg imidlertid at det ikke var blod, men jordbærslush som dekket det meste av bordet og de tre stolene. Jeg tørket opp det verste med en blå Batman-genser jeg fant under en stol og satte meg. Følelsen av jordbær-slush som trekker gjennom buksa mens man sitter i lekeland en søndag formiddag kan ikke beskrives med ord, så jeg skal ikke prøve en gang.

Jeg kikket rundt meg. Lydnivået var som barnebursdag på 17. mai. Foreldre satt med et tomt uttrykk og så på sine egne barn som fektet med armene, veltet slush og ropte i munnen på hverandre. Jeg klarte ikke å tenke annet enn at folk virkelig må hate skog og mark siden de velger dette i stedet. Mitt eget oppmøte hadde dessverre satt meg i en posisjon hvor jeg ikke kunne dømme dem, selv om jeg hadde veldig lyst.

Fruen kom med en kopp kaffe, klappet meg på skuldra og spurte om jeg hadde mensen. Jeg vet ikke om hun refererte til humøret mitt eller flekkene jeg hadde nedover buksa. Treåringen spurte hva mensen var og jeg merket at stemningen tok seg opp litt. Treåringen delte velvillig av slushen sin. Etter en liten slurk forstod jeg hvorfor. Det smakte så kjemisk og kunstig at den trolig var laget av restene fra et mislykket naturfageksperiment på en skole i nærheten. I all rettferdighets navn, og av frykt for å bli oppfattet som utelukkende negativ, vil jeg påpeke at kaffen var mulig å drikke. Terningkast tre.

Vi ble der i et par lange timer til. De sterkeste minnene jeg tar med meg fra dagen er følelsen når jeg satt fast på tvers i et knalloransje rutsjebanerør og følelsen mens jeg rengjorde elefantdoen for at toeren i hele tatt skulle vurdere å ta turen inn dit. Ingen av opplevelsene er verd en ytterligere utdypelse.

Da vi endelig skulle forlate kaoset, fant jeg ikke skoene mine. Det var så mye folk at jeg krøp rundt på gulvet for å lete etter dem. Etter intens kryping, oppdaget jeg plutselig at skoene gikk rundt i garderoben med en liten gutt oppi. Gutt 4 år med størrelse 45 i sko. Humøret mitt steg betraktelig. Det var også en slags skjebnens ironi over det hele da jeg oppdaget at gutten var ikledd en blå Batman-genser innsmurt med jordbær-slush.

Fruen mente at jeg var i overkant høylytt da jeg på vei ut proklamerte at neste søndag skulle ikke familien inn i jungelen, men ut i skogen.

lekeland