Jeg tror at å ha barn som slutter med smokk og bleie i ung alder gir høy status i enkelte miljøer. Jeg vanker bevisst ikke i slike miljøer, men jeg mistenker at fruen noen ganger er innom.

Jeg har per dags dato ikke har sett et skolebarn med smokk og tror faren for at barn fortsetter inn i voksen alder er forsvinnende liten. Men selv om sjansen er liten, er smokk på videregående en såpass stor potensiell sosial hemsko, at det ikke er verd å ta risikoen. Det var i alle fall argumentasjonen jeg ble utsatt for. Dessuten er det ikke spesielt på moten å ha tannstilling som en gammel steinbit fordi man beholdt smokken for lenge. For tredje gang skulle vi derfor ødelegge en helt fin sommerdag med å avvende et barn fra smokk.

Siden Terje Formoe heldigvis ikke stod på ferielista denne sommeren, hadde noen besluttet at vi skulle gi smokkene til fiskene i havet. Jeg mistenker at fruen hadde tatt avgjørelsen, det er hun som tar de fleste avgjørelser som er av betydning i familien. Og denne var helt klart i kategorien «av betydning».

Jeg fikk kjøre båten. Vi lagde en historie om at smokkene kunne flyte over havet til onkel som bor i USA. Helt hvordan det skulle gå til er jeg usikker på, siden han bor i Minneapolis, men geografi er tydeligvis ikke et høyt prioritert fag i barnehagen. I alle fall ikke på småbarnsavdeling. Hvis hun ikke regnet det som sannsynlig at smokkene tok veien om Canada og inn i Lake Superior, det er jo ikke lenger enn Thor Heyerdahl fløyt på Kon Tiki. Kanskje har det vært pensum på småbarn? Toåringen godtok i alle fall historien.

Et stykke utom land stanset jeg båten. Oppildnet av storesøsken som ropte taktfast og foreldre som knuget og tørket tårer, sendte hun smokkene over ripa én etter én. «Stor jente!» konstaterte hun og kommanderte oss på land. Jeg filmet seansen, all erfaring har vist at det er greit å ha litt dokumentasjon liggende.

Kvelden gikk overraskende greit selv om det ikke akkurat ble hallelujastemning da hun falt i hyttetrappa og fikk en kongle til å trøste seg med.

Men litt over sju, rett etter legging, begynte det som skulle gå inn i historien som verdens lengste kveld. Langfredag ble kortfredag til sammenligning.

– Mippin! Som er det hun kaller smokken sin.
 -Jeg vil ha mippin!
 -Lilla mippin!

Jeg puttet ostepop i ørene og vendte det døve øret til. Ropingen ble bare mer og mer intens. Fruen smilte til meg og sa at det var bare i kveld. Jeg tvilte.

Mippin! Nå var det gråt i stemmen.

Jeg stakk hodet inn og forklarte så pedagogisk jeg kunne at det ikke var sosialt akseptert å bruke smokk i hennes alder, at tannstillingen ville bli alvorlig forstyrret og at abstinensene snart ville gå over. Det fungerte ikke akkurat overbevisende.

Miiiiippiiiin!

Jeg spurte fruen om vi virkelig måtte slutte akkurat i dag. Vi hadde jo tross alt en smokk i backup. I tilfelle skikkelig rottefelle. Og nå nærmet det seg rottefelle mente jeg. Hun ga meg det vanlige blikket. Det blikket som bare hun kan og bare jeg forstår.

Miiiiippin! Gråten hadde gått over til sinne. Det hørtes ut som Bjørn Sundquist på herioinavvenning.

Jeg har selv sluttet med snus og forstod hvilke lidelser hun gjennomgikk. Selv ble jeg sendt hjem fra jobb på grunn av uakseptabel framferd. Men mor var knallhard. Ingen i familien vår skulle stå til konfirmasjon med smokk!

-Jeg vil ha mippin!

På dette tidspunktet falt jeg for fristelsen å vise toåringen videoen hvor hun kastet smokkene på havet. Kanskje var det lurt med litt fakta på bordet. Det var ikke lurt. Direkte dumt var det. Hun fornektet videobevisene og ropene nådde nye høyder.

Miiiiiiiiiiippiiiiiiiiiiiin!

Jeg fortalte at smokkene sikkert allerede hadde passert Shetland og var utenfor rekkevidde for båt med påhengsmotor. Men toåringen nektet å høre på fornuft og rasjonell argumentasjon. Og trøst kunne jeg bare glemme. Fiendebildet var veldig tydelig og sammen med fruen tronet vi alene på toppen.

Da klokka passerte midnatt var det bare gråtkvalte klynk igjen inne på barnerommet.

Miiip..

Fruen satt som en saltstøtte i sofaen og drev hardcore avvenning med ekstrasmokken i hånden. En stund lurte jeg på om hun faktisk var god på bunnen. Selv lå jeg i fosterstilling på sofaen med øregangene så fulle av ostepop at det grenset til uforsvarlig og vurderte konsekvensene av å ringe barnevernet.

Til slutt sovnet hun endelig.

Da snappet jeg smokken og løp inn og ga den til ungen.

thumbnail_smokk

Stem på årets blogger her:

vixenblogawards