Small talk er en kunst. Men noen ganger kan det også være en kunst å la være.

første
Jeg gikk inn i heisen på vei til jobb. Jeg skulle til femte. Etter meg trillet postdama inn med tralla full av post som skulle fordeles fra femte etasje og nedover. Hun plasserte tralla i midten, stilte seg på den andre siden og kom dermed så langt bort fra meg som det var mulig i komme i den to ganger to meter store boksen. Vi nikket høflig til hverandre. Ikke noe mer. Respektfullt, fornuftig og norsk.

andre
Ei dame i midten av førtiårene entret heisen. Hun tråkket inn og møtte blikket til oss som stod der. Jeg kikket ned. Hva postdama gjorde vet jeg ikke, jeg så bare sko. Jeg verken kjente eller ville bli kjent med hun nye i heisen. Iallfall ikke her og nå. Mens jeg så på skoene mine hørte jeg en stemme fra hun nyankomne: «Jaja, er det noe post?». Dørene lukket bak henne. Vi var fanget.

Jeg ynket meg. Snakk om å bryte isen. Postdame med posttralle. «Er det noe post?» Jeg kjente verken postdama eller hun nyankomne, men den ubehagelige stemningen som oppstod i heisen kjente jeg veldig godt. Jeg gløttet opp på postdama, hun kikket opp med et overbærende smil. «Ja, det er da litt post».

Heisen begynte å gå. Alle skulle vi til femte. Verdens lengste heistur var i gang.
«Ja, det blir vel gjerne litt post?». Prateren ga seg ikke og gjentok på mange måter det samme spørsmålet. Her skulle det småprates i heisen, koste hva det koste ville. Postdama smilte, dog litt mer anstrengt: «Ja, det blir da litt post».

«Sånn», tenkte jeg. Gi deg før leken går fra vond til verre, nå vet du at det er «litt post». Men nei, gi seg skulle hun ikke:

«Er det mindre post enn før eller?»

tredje
Dialogen, selv om det er skjending av uttrykket, gjorde fysisk vondt. Jeg svettet under jakken selv om jeg ikke en gang var en del av ordutvekslingen. Ikke enda. Jeg vurderte både å hoppe av i tredje og alarmknappen, men da måtte jeg strekke meg over posttralla. Jeg valgte å stå i ro og fortsette strategien jeg hadde valgt med å virke usynlig til det hele var over.

«Litt mindre.» Postdama gjorde sitt beste for å være kort, men fortsatt høflig. Hun imponerte meg. Sikkert godt trent i småprat. Hodet mitt kokte av sarkastiske kommentarer.

fjerde
«Tror du det er noe post til meg i dag da?». Det må da gå an å holde munnen lukket og nyte den svake heisduren i 40 sekunder? Jeg kikket rundt meg for å finne kameraet og begynte å forberede meg mentalt på sjokket av at lurt-av-Karlsen skulle hoppe inn i heisen i neste etasje.

«Jeg vet ikke», sa postdama. Smilet hennes hadde blitt igjen på forrige spørsmål, et sted mellom tredje og fjerde etasje.

«Jeg tror e-post kommer til å erstatte post». Inntrengeren kikket meg langt inn i øynene. Plutselig gikk det opp for meg at hun forventet en kommentar. Jeg var med ett blitt en del av denne sinnsløse samtalen. Det var ingen steder å rømme.

«Mja». Det var det jeg sa. Det er ikke en gang et ord. Det var ikke nok til at hun slapp blikket mitt. Men det var nok til at postdama hostet og kom meg til unnsetning. Blikket flyttet seg. Heisnakkeren hadde fått et gratistema servert på sølvfat:

«Prosit, lett å bli forkjølet på denne tiden av året.»

Jeg satte øynene på det elektroniske heisdisplayet. Fire-tallet hadde brent seg fast. Tiden hadde stoppet. Stemningen i heisen var elektrisk. Jeg var vitne til small talk så klein at den burde stå på trykk i omvendte lærebøker – glemmebøker.

femte
Endelig stoppet heisen. Jeg hørte det befriende plinget. I det dørene begynte å gå opp, ålte jeg meg forbi både postvogna og smalltalkeren. Det gikk greit, jeg var våt som en svamp. Dessverre ingen Karlsen på utsiden.

«Jeg liker best e-post jeg», hørte jeg bak meg da jeg småløp bort fra heisen. Postdama hadde enda ikke sluppet ut av småpratsaksa. Det var ingenting jeg kunne gjøre for henne, jeg måtte redde meg selv.

Hjem igjen tok jeg trappa.

heis