Jeg husker enda traumene fra slutten av ferier da jeg selv var liten, da «døgnet skulle snus». Skolen og hverdagen stod for døren og orden og kustus skulle gjenopprettes. Fra å herje oppe som kongen av Sverige til langt etter barne-tvtid og leve livets glade dager, ble man plutselig med hjelp av et enkelt uttrykk redusert til en nikkedukke med tvangstrøye, normal døgnrytme og altfor tidlige leggetider.

Nå er det jeg som har blitt han kjipe gamle som messer om at «døgnet skal snus» hit og dit. Rett etter barne-tv var det i kveld marsj ned på badet for tannpuss og suss. Ungene som har levd i et Nirvana av frihet og uten grensesetting i fjorten dager, utviklet stallsjokk i løpet av minutter og tror nok ikke verden består til påske. Nå ligger de i sengene sine, stirrer i hvert sitt tak og lurer på hva som traff dem. Og det kommer de til å gjøre til langt på natt, senere enn noen kveld i jula som har gått.

I morgen tidlig står hele familien opp til hverdagen, trøtte som syltetøystrikk, uten å ha lyktes med å snu noe som helst. Fordi man snur ikke jula over natta. Ettermiddagen i mårra etablerer seg i Guinness rekordbok som den lengste gjennom historien og humøret vil være så svingende at det vil gi middels utslag på Beauforts skala.

Og for sikkerhets skyld er det ikke lenger pepperkaker å bestikke dem med heller. Det er smalhans, hverdag og «døgn som skal snus» på en gang. Snakk om nedtur.

trott