Jeg har tre jenter. Og ei kone. Det blir fire jenter det. Vi står på Hennes og Mauritz. Det vil si: Jeg står på Hennes og Mauritz. Rett opp og ned står jeg. De andre løper som ville hester fra stativ til stativ.

Jeg ser tomt framfor meg. Lørdag formiddag, kjøpesenter, klesbutikk, svette og kaos. Livet smiler ironisk. Jeg ser på klokka og konkluderer med at tiden har stanset.

De har plassert meg midt i butikken, strategisk, midt mellom jenteklær i barnestørrelse og jenteklær i mer voksen størrelse. Jeg har fått melding om å være et samlingspunkt. Ikke for at familien skal samles, men fordi alt de finner skal samles. Stumtjener. Aldri har betegnelsen passet bedre.

Treåringen har som vanlig fattet størst interesse for hyllemeterne med hårstrikk, hårbånd, diademer, tiaraer, kroner, tørkler, hijab og alt annet det går an å kle på et lite barnehode. Hun spretter frem hvert andre minutt med et nytt remedie på hodet. Jeg styrer min begeistring hver gang og tenker at jeg får komme sterkere tilbake på en annen arena hva angår interesse og engasjement.

Toeren har en sykelig dragning mot alt som glitrer og skinner. Jevnlig kommer hun drassende med armene fulle av plagg dekket av glitter, gullstøv, paljetter og andre edelmetaller som garanterer at sentralstøvsugeren kommer til å gå tett igjen før vi skriver nyttår. Jeg husker med gru tilbake til julaften da det gikk hull på et miniskjørt som hadde en milliard paljetter liggende løst inne i det gjennomsiktige foret. Det var små paljetter i alle regnbuens farger i sofa, i trapper, på vegger, i senger, i klær, under forhuden og i maten. Det var det året vi droppet mandelen og delte ut marsipangrisen til den som fant flest paljetter i grøten. Marsipangrisen var selvsagt full av paljetter den også.

Jeg har store utfordringer med å mene så mye om barnetøy, men jeg sender toeren tilbake med paljettblusen og godkjenner under tvil en genser med glitterinskripsjonen Cool. Inskripsjonen betegner verken sinnstilstanden eller kroppstemperaturen min spesielt godt, men jeg henger den lekent over skuldra for å late som.

Rett etterpå kommer hun tilbake med en jakke for å kompensere for tapet av paljettene. Jakken er så skinnende at vi mangler bare Bettan før vi kan gjenforene Bobbysocks. Jeg rocker par strofer fra 80-tallsslageren, men får bare du-er-en-dinosaur-blikket og jakken slengt i trynet.

Endelig ser jeg fruen komme streifende. Hun stryker fingrene over noen kjolerekker, som om hun kan kjenne i fingertuppene hvordan de ser ut. Blikket beveger seg systematisk fra hylle til hylle, hun går ikke glipp av en detalj. Hadde sansene vært like skjerpet når ser kveldsnytt kunne hun sikkert gått opp i temaet «internasjonal politikk» i Kvitt eller Dobbelt. Hun har funnet noe hun betegner som «basisplagg», greit å ha. Jeg nikker anerkjennende som 18 års samliv har lært meg. Jeg aner ikke hva det betyr.

Ungene kommer på magnetisk vis sigende når fruen nærmer seg. De vet at de skal opp til eksamen. Hun sorterer gjennom med rutinert hånd og bestemt mine. Omtrent halvparten av plaggene består testen. Likevel gjenstår det nok til å mette en hel Fretex-container.

Med innlevelse forteller jeg om tippekampen som gradvis kommer nærmere. Samtidig minner jeg om at vi sannsynligvis skal tømme en hel matbutikk før vi leier en trailer og kjører hjem.

Fruen ser på meg og nikker samtykkende. Ikke fordi tippekampen nødvendigvis spiller noen rolle, men fordi et hvert plagg i butikken er befølt, prøvd eller avskrevet. Det er ikke mer å hente.

Jeg samler sammen haugene og går målrettet i retning kassen som et levende klesstativ. Bak ryggen min prøves det hatter, skjerf og votter i et siste desperate forsøk på å få med seg noe mer ut av butikken.

Jeg stiller meg i kø bak et annet mannlig klesstativ. Vi veksler blikk, men trenger ikke å si noe. Den gjensidige forståelsen ligger tykt i luften. Resten av gjengen fyker rundt i kosmetikkavdelingen og hamstrer sjampo, balsam, neglelakk, hårfarge, fuktighetskremer, permanent og leppepomade. Når de endelig kommer fram til meg i køen, drar jeg en vits om dopingfaren, men den slår ikke an. Sportsreferanser gjør ofte ikke det. Jeg ler litt av min egen vits. Det skjer derimot ganske ofte.

Jeg drar VISA-kortet like varmt som jeg selv føler meg og begynner de tunge skrittene mot dagligvarebutikken.

hm